De første menneskene på norsk jord dukker fram av forhistoriens mørke på den tid da den store innlandsisen trakk seg tilbake over Skandinavia. For 10.000 år siden fulgte nordmennenes forgjengere etter rein og annet matvilt på den lange veien nordover. Det land de kom til, hadde i årtusener vært knuget under ismasser, slik at kystlinjen lå ca. 200 meter høyere enn i dag. Det eldste funn etter menneskelig virksomhet finner man da også på en ås i Østfold, ikke langt fra grensen mot Sverige i syd. Den gang var antakelig åsen en øy utenfor kysten, like syd for brekanten.
Det er ingen enighet om hvorfra nordmennenes aner kom, eller hvilke veier de brukte nordover. En av dem gikk sikkert over Østfold. Funn på boplasser der er av samme type som man har funnet i Syd-Sverige og Danmark. En annen mulig vei til Norge kan ha vært fra det såkalte Nordsjø-kontinentet til Sydvest-Norge.
Disse første nordmenn var fangstfolk som levde i små grupper der naturen tillot det. I dag finner man spor etter dem i form av flintredskaper, leirkar og – ikke minst – helleristninger. I alle landsdeler forekommer slik bergkunst, som bilder slipt eller hugget inn i fjell. Bildene forestiller jaktvilt, rein, hjort, elg, bjørn og fisk. I sjeldnere tilfelle er mennesker og båter avbildet.
Overgangen til jordbrukskultur begynte i Norge for 5.000-6.000 år siden, først i områdene rundt Oslofjorden. Når man kommer fram til bronsealderen (1500-500 f. Kr.) er det bondens kulturformer som dominerer i det arkeologiske materialet, særlig i Syd-Norge. I Nord-Norge forekommer imidlertid i samme periode betydelige spor etter fangstvirksomhet. Mange steder i Finnmark har det således vært omfattende jegerbosetninger, som forteller om samarbeid mellom mange mennesker til visse årstider.
Fra romertiden (Kr.f. - 400 e. Kr.) finner man i gravfunnene beviser for kontakt med kulturlandene i syd. Bronsekjeler, glass og våpen har funnet veien nordover. Skrivekunsten, i form av runeristing, ble også kjent i Norden på denne tiden.
Folkevandringstiden (400-550 e. Kr.) var en urolig tid i Europa. Funn i Norge tyder på at det samme har vært tilfelle her. På Sørlandet var det fram til denne tiden i drift en rekke gårder i marginale strøk. Det forteller at bosetningen hadde nådd et metningspunkt. Pollenanalyser tyder dessuten på at kyststrøkene vestpå var fullt avskoget omtrent samtidig. De urolige tider førte til at stammeriker skapte seg forsvarssystemer, blant annet med bygdeborger. På østsiden av den store innsjøen Mjøsa ligger det fortsatt slike forskansninger fordelt over en strekning på 50 km.
Vikingtiden (ca. 800-1050 e. Kr.)
Vikingtiden markerer avslutningen på den forhistoriske perioden i Norge. Man mangler fortsatt skrevne kilder og må i det vesentlige basere sin kunnskap fra perioden på arkeologisk materiale. Imidlertid gir også sagalitteraturen opplysninger fra perioden. Sagalitteraturen er skrevet i ettertid, basert på muntlige betraktninger fra generasjon til generasjon. Sammenlagt vet vi nå at vikingtiden må ha vært den uten sammenligning rikeste av de forhistoriske periodene i Norden.
Plyndringen av klosteret Lindisfarne på den engelske østkyst i året 793 blir av mange betraktet som innledningen til vikingtiden. Over store deler av Vest- og Syd-Europa blir vikingene fremdeles sett på som grusomme overfallsmenn, som med mord og brann herjet og røvet. Dette er en del av sannheten, men vikingferdene var også fredelig handelsvirksomhet og kolonisasjon. Norske vikinger slo seg ned på Orknøyene, Shetland, Hebridene og Man. Det nordlige Skottland og Irland ble også nordmennenes interesseområder. Dublin, som ble grunnlagt av vikinger i 840-årene, var sete for et nordisk kongedømme fram til 1171.
På Island og Grønland fant norske vikinger fram til ubebygget land. Der slo de seg ned og skapte småsamfunn. Island av i dag er en direkte følge av vikingenes kolonisering. På Grønland derimot døde de norrøne samfunnene ut igjen noen hundreår senere. Årsakene er uklare.
De norske vikingene kom i stor utstrekning fra Sør- og Vestlandet. Det lettet befolkningspresset i distrikter hvor næringsgrunnlaget var henimot uttømt. På Østlandet og i Nord-Norge derimot fant det i vikingtiden sted et «indre landnåm», med etablering av jordbruk og næringsvirksomhet i tidligere ubebygde områder, særlig i daler og fjellbygder.
En forutsetning for vikingferdene var evnen til å bygge hurtige og sjødyktige skip og til å finne vei over åpent hav. Det faktum at vikingene gjentatte ganger seilte helt til Amerika og tilbake, forteller at de mestret sine skip. Ifølge sagaen var det Leiv Eiriksson som oppdaget «Vinland» i året 1001, men i dag mener man at andre vikinger hadde vært på det amerikanske kontinent før ham. Det endelige punktum for vikingtiden ble satt i 1066 da den norske kongen Harald Hardråde og hans hær ble slått ved Stanford Bridge i England.
Norge blir ett rike
Fram til 800-tallet eksisterte intet omfattende fellesskap for de områder som senere ble til Norge. Men på denne tid kom det i gang samlingsvirksomhet både fra folkegruppers og enkeltpersoners side. Det resulterte i samfunnsdannelser av to hovedtyper:
- organiserte tingområder rundt alltinget
- småkongedømmer
Det må ha vært flere drivkrefter bak denne prosessen. Ikke minst har bøndene følt behov for fred, særlig i kystområdene. Dette skyldtes blant annet uro, dels fremkalt av røvertokter, dels ved egne hjemvendte vikingers opptreden. Områdene ved kysten var på denne tid tilført betydelige rikdommer i form av røvet gods og handelsvarer. Der satt det småkonger som også – takket være slektskap og inngifte – hadde relasjoner seg i mellom som ga dem styrke og handlekraft.
Småkongene i Viken (områdene rundt Oslofjorden) sto sterkt i den prosess som fant sted. Stadig større landområder ble underlagt deres makt. Etter et sjøslag ved Hafrsfjord, muligens i året 872, sikret Harald Hårfagre sin posisjon som overkonge over store deler av Norge. Samlingsprosessen pågikk imidlertid i flere tiår etter dette, med blodige oppgjør mellom norske stormenn og mellom nordmenn og andre nordboere. Omkring 1060 ser det ut til at samlingsprosessen var fullført.
Kristendommen innføres
Kristendommens innførelse i Norge fant sted gjennom et langt tidsrom, kanskje et par hundreår. Utviklingen var et resultat av nordmennenes kontakter med det kristne Europa, gjennom handelsforbindelser og vikingtog. Men bevisste misjonstiltak fra kirkene i England, Tyskland og Danmark hadde også bidratt til at den gamle æsatroen var på tilbakegang. Utviklingen kulminerte med innsatsen til tre misjonskonger, Håkon Adalsteinfostre, Olav Trygvason og Olav Haraldsson. Den sistes død under slaget på Stiklestad i 1030 ga ham helgery, og dette skaffet kirken den endelige seier.
Fra midten av 1000-tallet vidner lovgivning, kvad og monumenter om at den nye tro er etablert. Kort før år 1100 ble de første bispedømmer opprettet, blant dem Nidaros (Trondheim), der erkebispen holdt til fra 1152. Den norske erkebispen spilte gjennom årene også en politisk rolle. Reformasjonen ble innført i Norge ved kongepåbud i 1537. Norge var på dette tidspunkt underlagt Danmark, og gjennomføringen skjedde ved at den dansk-norske såkalte kirkeordinans ble gjort gjeldende også for Norge. Fra tidlig på 1600-tallet var den lutherske lære enerådende i Norge.
Middelalderen
I norsk historie fremtrer året 1130 som et tidsskille. Fred ble avløst av stridigheter, som varte helt til 1227. Tidsrommet kalles «borgerkrigene».
Men årstallet brukes også som inngang til norsk høymiddelalder, en tid med voksende folketall, kirkens konsolidering, byenes oppkomst og vekst, sterkere offentlig organisasjon og myndighet ved at kongedømme og kirke la stadig flere områder inn under sin myndighet. Historikerne sier at man for første gang kan kalle Norge for ett rike.
Kongemakten økte på 1100- og 1200-tallet, og endte med seier både over kirken og aristokratiet. Det gamle verdslige aristokratiet ble avløst av et tjeneste-aristokrati. Også bøndenes forhold ble endret i høymiddelalderen, fra selveiere til leilendinger. Leilendingene – som i sin alminnelighet leide sine gårdsbruk på livstid – hadde imidlertid en fri status, hvilket er et særsyn i det meste av datidens Europa. Vikingtidens treller forsvant også i høymiddelalderen.
På denne tiden skiftet det politiske tyngdepunkt i Norge fra Vestlandet til områdene rundt Oslofjorden. Under kong Håkon den 5.s tid på 1200-tallet ble Oslo gjort til landets hovedstad. Byen var en ubetydelig husklynge innerst i Oslofjorden. Så sent som da svartedauden nådde Norge i 1350, bodde det – i følge beregninger – i hvert fall ikke mer enn 2.000 mennesker i Oslo. Bergen skal da ha hatt 7.000 innbyggere og Trondheim 3.000.
De norske statsinntektene i høymiddelalderen var svært beskjedne etter europeisk målestokk, og strakk neppe til som grunnlag for en sterk utbygging av det kongelige militær- og regjeringsapparat mot slutten av perioden. Svartedauden hadde også redusert folketallet dramatisk, ned til det halve eller kanskje til tredjedelen av hva det hadde vært før 1350. Utviklingen førte til at konge og adel forsøkte å skaffe seg inntekter ved jordeiendommer og len, uten hensyn til landegrenser. Dette bidro til politiske foreninger i Norden, senere omtalt som unioner.
Alt fra 1319 til 1343 hadde Norge og Sverige vært i personalunion. Denne institusjon bygde man videre på bl.a. ved å arrangere interskandinaviske kongelige ekteskap. Håkon 6. (1340-80), som var sønn av svenskekongen Magnus Eriksson og Håkon 5.s datter Ingebjørg, var etter arvereglene lovmessig arving til Norges trone. Han ble gift med Margrete, datter av danskekongen Valdemar Atterdag. Deres sønn, Olav, ble valgt til dansk konge ved Valdemars død i 1375. Norge arvet han etter sin far i 1380. Derved kom Norge inn i union med Danmark, en unionen som varte helt fram til 1814.
Dansketiden
Senmiddelalderen representerer en tid med sterk økonomisk tilbakegang i Norge. Folketallet var redusert som følge av svartedauden og andre pester på 1300-tallet. Gårder i marginale strøk ble nedlagt i betydelig antall. Inntektene sank. Det er påstått at klimaforverring og hanseatenes grep om norsk økonomi er årsaker til utviklingen. Noen forskere heller til at tidligere utpining av jordbrukets næringsgrunnlag må ha en del av ansvaret for det som skjedde.
Den økonomiske nedgangstid i Norge fikk politiske konsekvenser. Danmark ble mer og mer hovedlandet i Norden; tyske og danske adelsmenn overtok de viktigste embetene. Jordgods og bispeseter kom i økende grad på utenlandske hender. Den norske adel gikk sterkt tilbake i antall. Derved ble også viljen og evnen til nasjonal selvhevdelse svekket.
Fra 1450 ble unionen med Danmark traktatfestet. Traktaten skulle sikre det norske riksråds makt ved kongevalg, men bestemmelsen ble aldri overholdt. Likeledes skulle ingen av de to riker være «den annens overmann». Praksis viste noe annet.
I 1536 opphørte Norge å være eget rike. Det skjedde ved et riksmøte i København, der Christian 3. måtte love den danske adel at Norge i fremtiden skulle være underlagt den danske krone som et annet dansk landskap. Det norske riksrådet ble avskaffet og den norske kirke mistet sin selvstendighet. Den danske adel fikk fri adgang til norske lensmannsstillinger og kunne sikre seg inntekter fra Norge.
Den intime politiske tilknytningen til Danmark gjorde at Norge ble trukket inn i de krigene Danmark førte med Sverige om makten i Østersjøen. Det førte til at den danske konge avsto norske områder til Sverige: Jemtland og Herjedalen i 1645, Trondhjems len og Båhuslen i 1658. Trondhjems len ble imidlertid hjemført igjen to år senere.
Et stendermøte i København i 1660 hyllet Frederik 3. som arvekonge og overlot til ham å gi rikene en ny forfatning. Derved fikk rikene en eneveldig kongemakt, som kom til å prege Norges stilling i resten av unionstiden. Norge ble riktignok styrt fra København, men siden enevoldskongene ofte var uskikket for styringen, ble den virkelige makt liggende hos embetsstanden. Stort sett var dette en fordel for Norge, fordi det i embetsstanden etter hvert vokste fram en viss forståelse som gjorde at embetsmennene i Norge ofte fikk sitt syn igjennom i særnorske saker.
I enevoldstiden ble det bevisst lagt opp til en helstatspolitikk der Danmark og Norge skulle utgjøre en økonomisk enhet. Således fikk Danmark enerett på salg av korn i det sydøstlige Norge (1737), mens et tilsvarende norsk jernmonopol ble innført i Danmark. Ved byprivilegiene i 1662 ble all trelasthandel konsentrert i byene, der borgerne fikk enerett til å kjøpe trelast av bønder og sagbrukseiere. Riksstyret så gjerne at det ble skapt en kapitalsterk borgerklasse i byene – og det skjedde.
Det borgerskap som oppsto i den økonomiske utviklingens kjølvann, representerte en viss nasjonal bevissthet. Særlig markerte denne bevissthet seg utover 1700-tallet. Det kan bero på den sterke økonomiske framgang for denne samfunnsklassen, men utslagsgivende var muligens en voksende motstand mot riksstyrets bestrebelser på å gjøre København til helstatens økonomiske midtpunkt. I konkurransen med de mektige handelshusene i København kunne de norske kjøpmenn vanskelig hevde seg.
På slutten av 1700-tallet gikk størstedelen av innførselen over København.
Trelastkjøpmennene på Østlandet samlet seg i kravet om en egen norsk bank, – samtidig som de støttet embetsmennenes ønske om et eget norsk universitet. Disse ønskene ble ikke imøtekommet, fordi regjeringen var redd for alt som kunne føre til at Norge fikk en friere stilling, og dermed svekke unionen. Egen bank og eget universitet ble etter hvert symboler på voksende nasjonalfølelse.
Utviklingen skjøt fart under Napoleonskrigene, 1807-14. Danmark-Norge var alliert med Frankrike, hvilket bl.a. førte til en blokade, som isolerte Norge både fra moderlandet Danmark og fra markedene. Det ble stans i trelastutførselen og sjøfarten; og resultatet var hungersnød og sult. Da Norge ikke kunne administreres fra København, ble det opprettet en regjeringskommisjon av embetsmenn som skulle forestå dette. Kongen, Frederik VI, bøyde seg også for universitetskravet, slik at Norge i 1811 fikk sitt første universitet. Hele denne utvikling var en forutsetning for det som skulle skje i 1814.
Løsrivelsen fra Danmark i 1814
Under slaget ved Leipzig i oktober 1813 led Napoleon sitt store nederlag. En av hans motstandere der, kongeriket Sverige, hadde tidligere mistet Finland til tsardømmet i øst, og ønsket seg nå Norge for å sikre at grensen i vest ikke lenger skulle representere noen trusel. Av sine allierte hadde Sverige derfor fått løfte om Norge etter kampene.
De alliertes seier ved Leipzig ble fulgt av diplomatisk press i København og av at fiendtlige styrker angrep dobbeltmonarkiet gjennom Holsten. I januar 1814 kapitulerte Fredrik VI, brøt med Napoleon og avsto Norge til sine svenske motstandere. Derved var en 434 år lang forening mellom Norge og Danmark slutt.
Avtalen som ble inngått mellom Danmark og motstanderne, inneholdt imidlertid politisk stoff som var vesentlig for Norge. Det ble slått fast at landet igjen skulle tre inn i statenes rekke som et selvstendig rike – i union med Sverige. I en påfølgende proklamasjon fra den svenske kongen, Carl 13., het det tilsvarende at Norge skulle bestå som eget rike med sin egen frie forfatning, nasjonalrepresentasjon, egen regjering og beskatningsrett.
Nordmennene var ikke uten videre innstilt på å godta tingenes tilstand. I Norge satt på denne tiden danskekongens nevø, prins Christian Frederik, som statholder. I forståelse med sin onkel la statholderen opp til et norsk opprør for å hindre svensk overtakelse — og formodentlig også å sikre gjenforening av unionsrikene.
Statholderens spill førte til innkalling av en grunnlovgivende forsamling på Eidsvoll. Denne vedtok 17. mai 1814 en grunnlov og valgte Christian Fredrik som norsk konge. I dag feires 17. mai som nasjonaldag i Norge.
Seierherrene i kampene mot Napoleon var imidlertid ikke innstilt på å godta avvik fra den inngåtte avtale. Diplomatisk press fulgte, og da dette ikke ga hurtige nok resultater, innledet Sverige i slutten av juli et felttog med trenede styrker som rask nedkjempet nordmennene. I midten av august ble det i Moss inngått en overenskomst, der Sverige godkjente Eidsvoll-grunnloven, med de endringer som var nødvendige for rikenes forening. Kong Christian Frederik la ned sin makt 10. oktober 1814 – og forlot så landet. Norge hadde dermed trådt inn i en ny union.
Unionen med Sverige 1814-1905
De første årene etter 1814 ble en stadig kamp om den nyorganiserte statens eksistens. Norge ble rammet av sin hittil verste økonomiske depresjon. Fellesmarkedet med Danmark var oppløst, og det britiske marked var blitt stengt for norsk tømmer. Gruver og sagbruk ble stående uten kunder i utlandet. Mange av storborgerne på Østlandet gikk konkurs. Krisen ble dyptgående og langvarig.
I disse økonomisk vanskelige år kom det til en krekke kraftprøver mellom den norske nasjonalforsamlingen, Stortinget, og den svenske kongemakten. Grunnloven ble brukt som middel til å få avskaffet det norske adelsvesenet, bl.a. for å forhindre at svenskekongen ved adelsutnevnelser sikret seg lojale støttespillere i Norge. En krisesituasjon i 1821 førte endog til at den svenske kongemakten samlet tropper utenfor Oslo for å få Stortinget til å godta øket kongemakt. Forslagene ble avvist.
Fra 1830-årene opplevde Norge alminnelig økonomisk framgang, som aktualiserte ønsket om friere handels- og tollovgivning. Retten til å drive handelsnæring ble utvidet og tolltariffene fikk et mer frihandelsvennlig preg. Også ellers kom Norge med i den alminnelige europeiske utvikling. Landets første jernbane, Oslo-Eidsvoll, ble åpnet 1854, telegraflinjer ble anlagt. Nye driftsmetoder ble innført i landbruket.
I 1840-årene ble grunnlaget for moderne industri skapt – ved opprettelse av de første tekstilfabrikker og mekaniske verksteder. Mellom 1850 og 1880 økte den norske handelsflåte dramatisk.
Den økonomiske utvikling ble fulgt av skjerpede klassemotsetninger. Også i Norge fikk februarrevolusjonen i 1848 konsekvenser for den politiske bevegelsen blant arbeiderne. Kravet om demokratiske reformer vokste.
På Stortinget oppsto etter hvert motsetninger mellom representanter for den embetsmannsgruppe som foresto administrasjonen av landet, og representanter for bønder og radikale. Allerede i 1833 opplevde man et Storting der bøndene hadde flertall. I 1859 mislyktes det første forsøk på å skape en partiorganisasjon; men allerede 10 år senere så den første venstreblokk dagens lys i nasjonalforsamlingen, dog uten partiorganisasjon. Norges første parti – det radikale Venstre – ble grunnlagt i 1884, og dets konservative motstykke Høyre noen måneder senere.
Motsetningene overfor den svenske kongemakten ble hurtig synlige i unionen, ikke minst fordi utenrikspolitikken i sin helhet ble ledet fra Stockholm. Allerede i 1827 anmodet Stortinget kongen om at den norske statsminister måtte få delta i behandlingen av diplomatiske saker. Andre fremstøt ble gjort for å hevde Norges likestilling i unionen, eget norsk handelsflagg for eksempel.
Den virkelig store kampen mot den svenske kongemakten ble imidlertid knyttet til spørsmålet om innføring av parlamentarisme, det statsrettslige prinsipp som innebærer at en regjering må ha tillit i nasjonalforsamlingen for å kunne bli sittende. Som forutsetning for dette, vedtok Stortinget i 1874, 1879 og 1880 grunnlovsendringer som muliggjorde statsrådenes adgang til stortingsforhandlingene, hver gang med kongelig nektelse av sanksjon.
Det reiste spørsmålet om hvorvidt grunnlovsendringer forutsatte tilslutning både fra Konge og Storting. Både regjeringen og representantene fra Høyre mente det. Venstre var imidlertid bestemt på å sette saken på spissen ved en såkalt riksrett. Etter en valgkamp i 1883, som ble ført med en voldsomhet uten like, kom Venstre tilbake med 82 representanter på Stortinget, mot Høyres 32. Det ble tatt ut riksrettstiltale mot regjeringen Selmer, som i 1884 ble dømt til å ha sitt «embete forbrutt», først og fremst for å ha frarådet sanksjon i statsrådssaken. Kongen så seg nødt til å avskjedige regjeringen Selmer. Etter et mellomspill med en annen konservativ regjering, måtte Kongen utnevne Venstreføreren, Johan Sverdrup, til ny norsk statsminister. Det betød parlamentarismens seier i Norge.
Under Venstre-regjeringens ledelse ble nå flere av partiets merkesaker gjennomført: juryordningen, en ny hærordning og en ny lov om folkeskolen.
Mot slutten av århundredet forsterket de unionspolitiske motsetningene seg. Et svensk krav om at unionens utenriksminister skulle være svensk og et norsk krav om eget norsk konsulatvesen førte til sterke motsetninger. Sveriges militære styrke forhindret nordmennene fra å få sine ønsker oppfylt. Til gjengjeld benyttet nordmennene de siste årene før hundreårsskiftet til en vesentlig styrkelse av sin egen militære organisasjon.
Det ble konsulatsaken som utløste de endelige stridigheter mellom de to land. 11. mars 1905 ble regjeringen Michelsen dannet for å drive konsulatsaken igjennom som ensidig norsk handling. 7. juni nedla regjeringen sin makt i Stortingets hender, hvoretter Stortinget anmodet den om midlertidig å fortsette, i overensstemmelse med Grunnloven og de gjeldende lover «med de endringer som nødvendiggjøres derved at foreningen med Sverige under en konge er oppløst som følge av at kongen har opphørt å fungere som norsk konge.»
Det norske syn var altså at unionen nå var oppløst. Sverige krevde imidlertid en folkeavstemning for å få klarlagt om nordmennene var enige i unionsoppløsning. Dessuten krevde Sverige forhandlinger om vilkårene for slik oppløsning.
Folkeavstemningen fant sted i august 1905. 368.392 erklærte seg enige i unionsoppløsningen, mens 184 var imot.
Forhandlingene med Sverige fant sted i Karlstad i månedsskiftet august-september. Resultatet ble enighet om en fredelig oppløsning på visse vilkår.
Norge etter 1905
Spørsmålet om Norges fremtidige statsform utløste kraftige motsetninger. En folkeavstemning ga stort flertall for kongedømme i stedet for republikk. 18. november 1905 valgte så Stortinget den danske prins Carl til norsk konge. Han tok navnet Haakon VII og gjorde sitt inntog i hovedstaden 25. november sammen med dronning Maud og den lille kronprins Olav, senere kong Olav V. Landets nåværende monark, Kong Harald, er sønn av kong Olav V, som avgikk ved døden i 1991.
Ved unionsoppløsningen var Norge inne i en økonomisk framgangsperiode som varte helt til krigsøkonomien tok over i 1914. Bruttonasjonalproduktet steg med 55 prosent, det vil si med i gjennomsnitt 4 prosent hvert år. Folketallet økte raskt; det var lettere å finne sysselsetting. Det skyldtes annen fase av den industrielle revolusjon, som i Norge kjennetegnes ved utnyttelse av billig fossekraft og utenlandske kapitalinvesteringer. Elektrokjemisk og elektrometallurgisk industri ble for første gang bygget opp i Norge; og nye produkter så dagens lys. Det skapte storbedrifter som Norsk Hydro og en rekke nye industristeder.
På tross av den økonomiske fremgang i Norge, fant det i tiden omkring århundreskiftet sted en betydelig utvandring fra Norge til Nord-Amerika.
Allerede før unionsoppløsningen hadde arbeiderbevegelsen gjort sitt inntog på den norske arena. De første fagforeninger så dagens lys i 1872; og Arbeiderpartiet ble stiftet i 1887. Alminnelig statsborgerlig stemmerett for menn ble innført i 1898, og i 1913 for kvinner.
Allerede ved stortingsvalget i 1903 fikk Arbeiderpartiet 4 representanter. I 1912 fikk partiet en oppslutning på 26 prosent av stemmene – og 23 representanter. Partiet var derved det nest største i nasjonalforsamlingen, etter Venstre. Arbeidebevegelsens styrke ble satt på prøve i store arbeidskonflikter med streik og lockout i 1911- 12. De siste to årene før den første verdenskrig var preget av en betydelig radikalisering av norsk arbeiderbevegelse.
Industrialiseringen førte imidlertid i de første årene til relativt beskjedne endringer i landets sosiale struktur. Så sent som i 1910 var 42 prosent av yrkesbefolkningen fortsatt sysselsatt i jord- og skogbruk. I 1920 var det tilsvarende tall 37 prosent. I dag forteller statistikken at prosenttallet er sunket helt ned til 6 prosent.
Etter unionsoppløsningen måtte Norge bygge opp et utenriksdepartement og en egen norsk utenrikstjeneste. Resursene til dette var imidlertid meget beskjedne. I de retningslinjer for utenrikspolitikken som regjeringen Michelsen trakk opp i 1905, ble det fremhevet at man måtte ta sikte på å holde Norge utenfor allianser som kunne lede landet inn i krigshandlinger. Denne nøytralitetspolitikken hadde bred tilslutning i folket. Norge deltok imidlertid aktivt i arbeidet for å fremme internasjonale voldgiftsavtaler.
Under den første verdenskrig forholdt Norge seg nøytralt til de stridende parter. Norges handelsflåte led imidlertid hårde tap på grunn av ubåtkrigen og som følge av at skip gikk på miner. Ca. 2.000 sjøfolk mistet livet. Krigskonjunkturene skapte imidlertid også betydelige fortjenester, som gjorde at nordmenn kunne kjøpe hjem store bedrifter som var på utenlandske hender (Borregaard, kullfeltene på Svalbard m.v.). I forbindelse med oppgjøret etter krigen, fikk Norge beholde suvereniteten over Svalbard i 1920.
Ved stortingsvalget i 1918 mistet Venstre sitt flertall på Stortinget. Helt fram til valget i 1945 hadde intet parti flertall i nasjonalforsamlingen. Det førte til urolige parlamentariske forhold. I 1928 fikk Arbeiderpartiet mulighet for å danne sin første regjering. Den ble felt allerede etter 19 dager av det borgerlige flertall på Stortinget.
Forut for Arbeiderpartiets regjeringsdannelse hadde partiet gjennomgått turbulente prøvelser. Blant annet hadde det fra 1921 til 1923 vært tilmeldt den kommunistiske internasjonale. Etter bruddet, som skjedde blant annet som følge av kravet om godkjennelse av «proletariatets diktatur», opplevde Arbeiderpartiet framgang ved valgene.
Omslaget i verdenskonjunkturene i 1920 rammet også Norge. Regjeringens valutapolitikk forsterket problemene. Handel og sjøfart led hårde tap. En rekke banker gikk over ende. Kronen falt i kurs, og valutamangelen var følelig. Statsinntektene sviktet, og mange kommuner var ille ute. Arbeidslønnene, som var satt høyt ved en voldgiftsdom i 1920, ble redusert under voldsom motstand fra arbeiderne, som på denne tid var påvirket av revolusjonære synsmåter. Det var tilløp både til røde og hvite garder. Arbeidsløsheten var betydelig helt fram til utbruddet av den annen verdenskrig.
I 1932 begynte imidlertid en økonomisk oppgangsperiode, som førte til at Norges handelsbalanse overfor utlandet forbedret seg dramatisk. Fra 1935 til 1939 steg nasjonalinntekten med mer enn 1.400 millioner kroner, et betydelig beløp for Norge på den tid.
I 1920 ble Norge medlem av Folkeforbundet. Norge oppga dermed sin tidligere isolasjonspolitikk. Det nordiske samarbeid som var innledet under krigen, fortsatte i Folkeforbundet, der de nordiske stater ga uttrykk for støtte til fredsbevarende tiltak, men unngikk å binde seg til militære sanksjoner. Den norske stortingspresidenten, Carl Joachim Hambro, var Folkeforbundets effektive president da den annen verdenskrig brøt ut.
Under inntrykket av krigsfaren mot slutten av 1930-årene, kom forsvarsspørsmålet i forgrunnen av norsk politisk debatt. Tidligere hadde sosialistene markert seg sterkt imot bevilgninger til militærvesenet, og hadde delvis støtte fra Venstre i denne holdning. En annen årsak til sosialistenes uvilje overfor forsvaret må tilskrives det forhold at den senere nasjonalsosialisten Vidkun Quisling i begynnelsen av 1930-årene ledet Forsvarsdepartementet, som statsråd i en Bondepartiregjering. I 1936 dannet Arbeiderpartiet igjen regjering, med parlamentarisk støtte fra Bondepartiet. Johan Nygårdsvold ble statsminister. Bevilgningene til forsvaret ble øket, men det kom for sent til å få noen virkelig betydning for Norges militære evne. Ved krigsutbruddet i 1939 erklærte Norge seg igjen som nøytral stat.
Norge under den annen verdenskrig
Norges nøytralitetserklæring fikk liten betydning. 9. april 1940 angrep tyske styrker landet, som etter to måneders kamp var nedkjempet, tross en viss militær assistanse fra Storbritannia og Frankrike. Kongehuset, den norske regjering, samt deler av forsvarsledelsen og den sivile administrasjon fulgte med de retirerende allierte styrker til Storbritannia. I krigsårene utførte den norske eksilregjeringen sitt arbeid fra London.
Handelsflåten ble den viktigste ressurs som nordmennene stillet til rådighet for den allierte kamp. Flåten tellet mer enn 1.000 skip, på mer enn 4 millioner bruttotonn. I Storbritannia ble det gjenoppbygget militære styrer innenfor alle forsvarsgrener. De deltok i marinekampene i Atlanterhavet, i striden etter invasjonen på fastlandet i 1944 og i luftkampene både over Storbritannia og over kontinentet. Mot slutten av krigen ble det med svensk tillatelse også bygget opp norske militære enheter i Sverige. Deler av dem deltok i kampene mot den tyske fiende. Dette skjedde etter at sovjetiske styrker hadde angrepet og frigjort et mindre område av Norge, lengst nordøst i Finnmark. I det okkuperte Norge økte den sivile motstand mot okkupasjonsmakten fra år til år. Det ble også bygget opp hemmelige militære styrker som utgjorde en viss trusel for tyskerne.
Norge var okkupert helt fram til den tyske kapitulasjon i 1945. Ved overgivelsen sto det ikke mindre enn 400.000 tyske soldater i landet, som på dette tidspunkt hadde en befolkning på snaue 4 millioner. Okkupasjonen førte til tysk utnyttelse av den norske økonomi, og den nazistiske terror medførte henrettelser og masseutryddelser. Men i forhold til den tyske opptreden i mange andre okkuperte land, slapp Norge forholdsvis billig fra den annen verdenskrig.
Frigjøringen
Norske styrker fra den såkalte Hjemmefronten begynte allerede 8. mai 1945 å overta visse posisjoner etter nazistene. Etter hvert fikk de følge av allierte og norske avdelinger fra Storbritannia og Sverige. Den tyske våpennedleggelsen og den allierte maktovertakelsen gikk eksemplarisk. Eksilregjeringen vendte hjem fra Storbritannia og fikk 7. juni følge av kong Haakon som kom med et britisk marinefartøy.
Fra tyske fangeleire vendte også overlevende nordmenn hjem. Ved krigens slutt befant hele 92.000 nordmenn seg utenlands, derav 46.000 i Sverige. Foruten de tyske okkupasjonsstyrkene befant det seg 141.000 utlendinger i Norge, de fleste krigsfanger. Av fangene var hele 84.000 sovjetere.
Av nasjonalproduktet hadde okkupasjonsmakten i løpet av krigsårene lagt beslag på 40 prosent. I tillegg kom krigsødeleggelsene. De var betydelige. I Finnmark var store områder rasert som følge av okkupasjonsmaktens «brente-jords taktikk» ved tilbaketoget. Andre byer og tettsteder var ødelagt ved bombing eller terrornedbrenning.
I alt ble 10.262 nordmenn drept som følge av krigshandlinger eller i fangenskap. Omkring 40.000 nordmenn ble satt i fangenskap under krigen.
Ved frigjøringen var det politisk enighet om at gjenoppbygging etter krigens ødeleggelser hadde førsteprioritet.
Ved stortingsvalget høsten 1945 fikk Arbeiderpartiet rent flertall. Det dannet regjering med Einar Gerhardsen som statsminister. Fram til valget i 1961 beholdt partiet flertallsposisjonen. I 1963 led A-regjeringen voteringsnederlag på grunn av omstendighetene rundt en arbeidsulykke på Svalbard. Det førte til dannelsen av etterkrigstidens første borgerlige regjering, med Høyre-representanten John Lyng som statsminister. Den ble imidlertid felt etter kort tid.
Regjeringens mål var å gjenreise landet i løpet av en fem-års periode. Den ønsket å forsere industrialiseringen ved å satse på storindustri. Utviklingen gikk raskere enn politikerne tenkte seg. Allerede i 1946 var både industriproduksjonen og nasjonalproduktet større enn i 1938. I 1948/49 var landets realkapital godt over førkrigsnivået. Årene som fulgte, ga nordmennene en følelse av stadig vekst og fremgang.
I de første etterkrigsårene holdt Norge en meget lav utenrikspolitisk profil. Tanken var at det gjaldt å holde seg utenfor eventuelle stormaktskonflikter og blokkdannelser. Man håpet at FN, som hadde nordmannen Trygve Lie som sin første generalsekretær, ville gi tilstrekkelig trygghet. Denne trygghet skulle k omme i stedet for den britiske sikkerhetsgaranti, som norske regjeringer forut for 1940 hadde satset på, men som jo hadde vist seg å svikte ved det tyske overfallet. På tross av dette hadde Norge betydelige bindinger vestover.
Etter hvert som spenningen mellom øst og vest økte, kom det til en nyorientering også i norsk utenrikspolitikk. Norge var med i Marshall-samarbeidet, om enn med en viss reservasjon til å begynne med. Under Marshall-hjelpen mottok Norge om lag 2,5 milliarder kroner i løpet av tidsrommet 1948-51.
Kommunistenes maktovertakelse i Tsjekkoslovakia i 1948 og Sovjetunionens forslag om forsvarsforbund av østlig modell med Finland førte til sterke reaksjoner i Norge. Etter et mellomspill der man ikke klarte å stable på bena et nordisk forsvarsforbund, sluttet Norge seg i 1949, sammen med Danmark, til NATO. I alle år senere har det i norsk opinion vært stor enighet om dette medlemskap.
I den indrepolitiske strid i Norge ble det fra det sosialdemokratiske parti lagt betydelig vekt på å nedkjempe kommunistenes innflytelse både i det politiske liv og i masseorganisasjonene, for eksempel i fagforeningene. Kampen lyktes. Mens kommunistene ved det første etterkrigsvalget i 1945 kom inn på Stortinget med 11 av de 150 representantene, ble representasjonen redusert til null i 1949. Kommunistene har senere bare hatt marginal innflytelse i Norge. Norges kommunistiske parti oppnådde bare en ubetydelig del av stemmene ved stortingsvalget i 1993, mens Rød Valgallianse sikret seg en andel på 1,1 prosent.
Etterkrigsårene har vært preget av jevn fremgang i norsk økonomi. Fremgangen er benyttet bl.a. til å bygge opp en velferdsstat. Det har ført til at landet er mindre preget av sosiale og økonomiske ulikheter enn mange andre vestlige land.
På 1960-tallet ble Norge konfrontert med oljealderen. Oljeleting i Nordsjøen avslørte rike funn, som har gitt grunnlag for betydelig olje- og gassproduksjon. Senere er det også gjort funn i Norskehavet og i Barentshavet. Den største produksjonen i denne nye næring finner nå sted i Norskehavet utenfor Midt-Norge.
Oljealderen har ført til betydelig omstrukturering av norsk næringsliv. Eldre industri har på grunn av det sterkt økede omkostningsnivå fått konkurransevanskeligheter på det internasjonale plan, og er blitt bygget betydelig ned. Norsk økonomi har fått problemer, som regjeringer av ulike politiske farver har vanskeligheter med å håndtere. Etter hvert er også ledighetstallene blitt en belastning, selv om de er blant de laveste i Europa.
Norge – EU
Det betydeligste problem som norsk politikk har møtt i etterkrigsårene, er imidlertid spørsmålet om medlemskap i EF, senere EU. En borgerlig regjering med Senterpartiets Per Borten som statsminister og med Høyre, Venstre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti som parlamentarisk fundament, ble dannet etter valgseier i 1965. Regjeringen fikk prakket på seg medlemskapsspørsmålet ved at Storbritannia ble søker i 1967. Stortinget besluttet da med 136 mot 13 stemmer å fornye en tidligere medlemskapssøknad fra 1962.
Søknaden utløste voldsomme krefter i norsk politisk opinion. Motsetningene polariserte seg, og regjeringen Borten sprakk i 1971. En regjering av Arbeiderpartiet med Trygve Bratteli som statsminister, gjennomførte medlemskapsforhandlingene, og resultatet av dette ble fremlagt til folkeavstemning høsten 1972. Ved avstemningen ble det svart nei til medlemskap med 53 mot 47 prosent av stemmene.
Etter avstemningen gikk regjeringen Bratteli av. En sentrumsregjering med Lars Korvald fra Kristelig Folkeparti som statsminister, gjennomførte forhandlinger med EF om en handelsavtale, som fram til begynnelsen av 90-tallet regulerte forholdet mellom fellesskapet og Norge.
EF-avstemningen i 1972 satte spor etter seg i det norske partisystemet. Venstre ble delt, og begge de nye partier mistet sin vesentligste innflytelse. Arbeiderpartiet fikk ved Stortingsvalgene i 1973 en betydelig avskalling av EF-motstandere i distrikts-Norge. De gikk til et nyopprettet Sosialistisk Valgforbund, som også slukte Sosialistisk Folkeparti og kommunistiske velgere. Valgforbundet er senere avløst av Sosialistisk Venstreparti
Ved en folkeavstemning høsten 1994 avviste det norske folk på ny spørsmålet om medlemskapsforhandlinger med EU. 52,5 prosent avga nei-stemme, mens 47,5 prosent stemte ja. Også denne gang ble EU-spørsmålet omfattet med stor interesse: fremmøteprosenten ved folkeavstemningen i 1994 var faktisk helt oppe i 88,5 prosent, 9,4 prosent høyere enn i 1972.
Sverige, Finland og Østerrike hadde kort tid i forveien sagt ja til EU-medlemskap. Disse landene forlot dermed EFTA, slik at Den europeiske frihandelsorganisasjonen fra årsskiftet 1994-1995 bare kom til å bestå av Norge, Island, Sveits og Liechtenstein.
I motsetning til Trygve Brattelis Arbeiderparti-regjering som i 1972 gikk av etter nederlaget i spørsmålet om EF-medlemskap, fortsatte regjeringen Brundtland 22 år senere som om ingenting skulle ha skjedd.
Selv om frontene mellom motpolene ved folkeavstemningen i 1994 var svært steile – bl.a. mellom politiske partier og dels også innenfor enkelte partier, mellom yrkesgrupper og i forholdet by/land – «normaliserte» tilstanden seg forholdsvis raskt.
Senterpartileder Anne Enger Lahnstein som var EU-kampens ubestridte «nei-dronning», bekjempet etter folkeavstemningen det partiet kalte «den kontinuerlige EU-tilpasningen». Men det forhindret ikke at Senterpartiet ved lokalvalgene i 1995 opplevde et betydelig tilbakeslag.
Svært viktig er det også at avtalen om Det europeiske økonomiske fellesskap (EØS) som ble undertegnet av EU- og EFTA-landene i 1992, sikrer norsk deltakelse i utviklingen av EØS, gir landet adgang til EUs indre marked og åpner for samarbeid på en rekke tilgrensende områder.
Gjennom avtalen er norsk næringsliv sikret like konkurransevilkår med andre EFTA- og EU-land på det vest-europeiske markedet. Det er også etablert institusjoner som gir Norge innflytelse i utformingen av nytt regelverk på de områdene som er dekket av avtalen.
Artikkelforfatteren, Tor Dagre, er tidligere sjefredaktør i Nytt fra Norge.