Norges mest kjente dramatiker er Henrik Ibsen (1828-1906). Ibsen kalles gjerne for det moderne dramaets far, og han har hatt stor innflytelse på dramaets utvikling i Europa og USA. Hans dramaer er like aktuelle i dag som for 100 år siden, og spilles stadig på scener over hele verden.
Selv om Ibsen var norsk, bodde han lange perioder i utlandet. Til sammen levde han 27 år i Italia og Tyskland. Hele tiden følte han en nærhet til sin bakgrunn, og han hentet kulisser til diktningen i hjemlige forhold. Ibsens drama analyserer og kritiserer samfunnet, og han er en mester i å portrettere eksistensielle og psykologiske konflikter. Arbeidene hans er stadig gjenstand for en vidstrakt forskning, både i Norge og internasjonalt.
Norge har også en sterk framvekst av nye dramatikere. I dag finnes det mer enn 230 dramatikere innenfor sceneteater, film, radio og fjernsyn. Flere dramatikere har fått anerkjennelse i utlandet, som Cecilie Løveid (f. 1951) og Jon Fosse (f. 1959). Cecilie Løveids tekster kan karakteriseres som sosialmodernistiske. Dette kommer til uttrykk når hun eksperimenterer i fortellerstilen i det hun forteller om ulike kvinneskjebner. Det poetiske er et tydelig eksperimentelt virkemiddel i Løveids tekster, og hennes behandling av kvinneskjebnene kan karakteriseres som en form for modernistisk feminisme. Løveid har også skrevet lyrikk, hørespill og barnebøker.
Jon Fosse (f. 1959) er for tiden Norges mest spilte dramatiker, både i Norge og i utlandet. Fosses dramatikk er preget av en minimalistisk, fortettet og repetitiv stil som befinner seg et sted mellom realismen og absurdismen. Språket er poetisk, og påvirkningen fra rockemusikken er tydelig. Stykkene utforsker ofte relasjoner mellom mennesker, eller fraværet av dem. Fosse skriver også romaner, lyrikk, essays og barnebøker, og verkene hans er oversatt til mer enn 20 språk.