A | A | A

Ibsen og realismen

03.09.2009 //

De fire dramaene Ibsen ga ut i årene 1877-82, 'Samfundets støtter', 'Et dukkehjem', 'Gengangere' og 'En folkefiende' karakteriseres som realistiske samtidsdramaer eller problemdramaer.
Det er i hovedsak fire aspekter ved disse stykkene som rettferdiggjør en slik karakteristikk:

  1. De setter samfunnsproblemer under debatt.
  2. De har samfunnskritisk perspektiv. 
  3. De har handling fra samtiden. 
  4. De presenterer hverdagslige personer og situasjoner.

Problemer under debatt
Den danske litteraturkritikeren Georg Brandes (1842-1927) var den store foregangsmannen for realismens gjennombrudd i Norden. I 1871 holdt han en forelesningsrekke ved Københavns Universitet med tittelen "Hovedstrømninger i det 19de Aarhundredes Litteratur" (utgitt i bokform i seks bind 1872-90). I dette verket framsetter Brandes følgende programerklæring for en ny samfunnskritisk og realistisk litteratur: 

“Det, at en Literatur i vore Dage lever, viser sig i, at den sætter Problemer under Debat. Saaledes sætter f. Ex. George Sand Forholdet mellem de to Køn under Debat, Byron og Feuerbach Religionen, Proudhon og Stuart Mill Ejendommen, Turgeniev, Spielhagen og Emile Augier Samfundsforholdene. At en Literatur Intet sætter under Debat er det samme, som at den er ifærd med at tabe al Betydning.”

Representantene for den samfunnskritiske realismen i Norge, Ibsen, Bjørnson, Lie, Garborg, Kielland og Skram, ble inspirert av Brandes. I de fire dramaene av Ibsen nevnt ovenfor finner vi igjen flere av samfunnsproblemene som Brandes eksemplifiserer med i sitt sitat. Forholdet mellom kjønnene settes under debatt i 'Et dukkehjem' og 'Gengangere'. Problematiske trekk ved rådende samfunnsforhold settes under debatt i 'Samfundets støtter' og 'En folkefiende' (samfunnsmoral, flertallstyranni, kommersielle hensyn versus allmenne samfunnshensyn, miljøhensyn, etc.).

Samfunnskritisk perspektiv
Ibsen var i sine realistiske dramaer nådeløst ute etter å avdekke negative sider ved samfunnet, hykleri og forstillelse, maktbruk, manipulativ atferd, og han reiste utrettelig krav om sannferdighet og frihet. Sannhet, emansipasjon, selvrealisering, personlig frihet er nøkkelord. I Samfundets støtter får Lona Hessel siste ord og konkluderer med at "sandhedens og frihedens ånd, - det er samfundets støtter". I 'Gengangere' retter Ibsen kritisk søkelys på bærepilarer i det borgerlige samfunn, ekteskapet og kristendommen, og tar opp typiske tabuer, incest, kjønnssykdommer og aktiv dødshjelp. Dette gjorde ham og hans likesinnede til kontroversielle figurer i samtiden. Verkene deres skapte sterke kontroverser eller den reneste furore. I ettertiden ser man hvilken enorm betydning enkelte av disse verkene har fått for ulike sosiale bevegelser. Det finnes knapt et litterært verk som har hatt så mye å si for kvinnefrigjøring i nær sagt alle kulturer over hele verden som 'Et dukkehjem'.

Samtidsperspektiv
Samtlige dramaer Ibsen skrev fra og med 'Samfundets støtter' har handling fra samtiden (derav betegnelsen samtidsdramaer). Den realistiske litteraturens representanter krevde av seg sjøl at de skulle gå inn i sin tid og la seg prege av den. Historiske dramaer i den nasjonal-romantiske stilen var passé. Antikke guder og helter, romerske keisere og stormaktskonger ble bytta ut med mennesker "som deg og meg". Hendelsesforløpet i dramaene skulle bære samtidens stempel.

Den første opptegnelsen Ibsen gjorde til 'Et dukkehjem' (datert 19. oktober 1878) bærer overskriften "Optegnelser til nutids-tragedien". Betegnelsen "nutids-tragedie" er illustrerende. Ibsens prosjekt i dette stykket er å benytte den klassiske tragedieformen på et moderne stoff. På det formelle planet eksperimenter ikke Ibsen radikalt i 'Et dukkehjem'. Eksempelvis er de tre klassiske enhetene overholdt, tidens, rommets og handlingens enhet. Det nye er det moderne konfliktstoffet, aktualiteten ved det som foregår på scenen.

Hverdagslige personer og situasjoner
I et brev til den svenske teatermannen August Lindberg som var i ferd med å sette opp 'Gengangere' i august 1883 (hans iscenesettelse med premiere i Helsingborg 22. august 1883 var den første i Norden og Europa), skrev Ibsen:
“Sproget må lyde naturligt og udtryksmåden må være karakteristisk for hver enkelt person i stykket; det ene menneske udtrykker sig jo ikke som det andet. Meget kan i så henseende rettes på under prøverne; der hører man let, hvad der ikke falder naturligt og utvungent, og hvad der altså må ændres og atter ændres så længe til replikken får den fulde troværdighed og virkelighedsform. Stykkets virkning afhænger for en stor del deraf at tilskuerne synes de sidder og hører og ser på noget, som går for sig ude i selve det virkelige liv.”
Ibsen var veldig opptatt av at teaterpublikummet (og leserne) i hans samtidsdramaer skulle være vitner til handlingsforløp som likeså gjerne kunne ha hendt dem selv. Dette forutsatte at personene i dramaene snakket og oppførte seg naturlig og at situasjonene hadde et preg av hverdagslighet over seg. Karakterene kunne ikke lenger snakke på vers som 'Brand' og 'Peer Gynt'. Monologer, sidereplikker og oppstyltede talemåter (som i f.eks. 'Hærmændene på Helgeland') forbød seg. Det realistiske drama skulle illudere gjenkjennelig virkelighet.


Kilde: Av: Jens-Morten Hanssen / ibsen.net   |   Del på nettet   |   print