Norge er verdens sjette største produsent av vannkraft. Kraftproduksjonen i Norge tar høyde for variasjonen i naturlig tilløp til kraftstasjonene og kan også tilpasse produksjonen til etterspørselen. Noen magasiner kan til og med samle vann fra ekstra våte til ekstra tørre år, og systemet egner seg meget godt for samdrift med varmekraftdominerte systemer i andre land. Kraftutveksling med utlandet skjer i regi av Nordel og Nord Pool, den nordiske kraftbørsen.
Hittil har økende etterspørsel etter elektrisk energi blitt dekket ved utbygging av vannkraft. I midten av 1990-årene ble det imidlertid vedtatt å bygge to gasskraftverk, en beslutning som har vært gjenstand for mye diskusjon og motstand fra miljøbevegelsen.
Planene for kjernekraft ble lagt til side av Stortinget i 1979, selv om det var forsket en del på kjernekraft i tiden forut for vedtaket.
Distribusjon av elektrisitet til alminnelig forbruk i Norge skjer med 230 og 400 volt lavspenning og 22 kilovolt (kV) høyspenning fordelingsnett, som fordeles fra et nasjonalt hovednett til regionnett og videre lokalt med langt lavere spenning. Større kraftanlegg er bygd med en spenning på 300-420 kV slik at strømmen kan transporteres over lengre avstander. Nå er systemene i alle delene av landet knyttet sammen gjennom det nasjonale hovednettet slik at produksjonen ved de enkelte kraftstasjonene kan utnyttes optimalt gjennom samkjøring og handel med kraft. I tillegg er det bygd ledninger til naboland som sikrer samdrift og handel med kraft over landegrensene.