A | A | A

Norske oppdagelsesreisende

Norges kyst er lang og forreven, med fjorder som skjærer dypt inn i landet. Dette medfører at en stor del av befolkningen bor og lever ved havet. Like fra tidenes morgen har jordbruk bare gitt nordmenn et magert utkomme. Ikke til å undres over at folk av og til rettet ryggen fra slitet på de karrige markene og skuet mot den forlokkende horisonten — ut over havet som ikke bare kunne skjenke dem mer mat, men også føre dem til land der jorden ikke var så skrinn som den hjemlige, og der temperaturen var bedre for både folk og fe.

Det er mulig at Norge allerede i førhistorisk tid kan ha hatt dristige oppdagelsesreisende. Men kunnskap om ferder inn i det ukjente har vi først fra den tid da menneskene begynte å gjøre nedtegnelser om sine reiser.

I middelalderen, etter Romerrikets fall, var kirken i realiteten den eneste samlende faktoren i Europa. Det var imidlertid ikke stort den gjorde for å stimulere eventyrlyst og oppdagerånd. Det geografiske verdensbildet var basert på Bibelen. Oppdagelser som kunne rokke ved noe av det som sto der, ble ikke sett på med velvilje. I det fremdeles ikkekristnede Norge bodde imidlertid et folkeslag som hadde stor appetitt på nytt land. Det var sparsomt med dyrkbar jord langs fjordene og rundt de utallige innsjøene mellom stupbratte lier og fjellsider. Men selv om skipsfart langs kysten var svært utbredt, lot det seg ikke gjøre å dra ut på oppdagelsesferder før det var utviklet fartøyer som egnet seg for havgående ferdsel. Det var de grasiøse og sjødyktige langskipene som løste dette problemet. Det brede, flatbunnede skroget som ikke stakk særlig dypt, tillot dem også å søke inn til langgrunne kyster og opp i elver og floder, ofte langt inn i fremmede land.
Takket være langskipene var vikingene i middelalderen blant de første folkeslag som la ut på oppdagelsesreiser.

Vikingferdene  
De var bare noen få vikinger som deltok til å begynne med, men gradvis vokste flåten, og til slutt drog hundrevis av stolte langskip i Vesterled – mot England, Skottland, Frankrike og Irland. Vikingene kom som røvere for å plyndre og drepe, og det sies at deres ry etter hvert skapte frykt langs alle Europas kyster. Deres ettermæle er imidlertid ikke helt rettferdig; de var drevne handelsmenn og administratorer også. Mange steder grunnla de byer – som for eksempel Dublin, eller kolonier – som Normandie i Frankrike. I perioden mellom 879 og 920 koloniserte de Island, som i sin tur var utgangspunktet for kolonialiseringen av Grønland.

I 986 drog norskfødte Eirik Thorvaldsson – bedre kjent for ettertiden som Eirik Raude – til Grønland og utforsket den sør-vestre delen, før han besluttet å slå seg ned på øya. Sønnen til Eirik Raude, Leiv Eiriksson ble den første europeer som satte føttene på nordamerikansk jord. Dermed ble han også den første nordmannen som er tildelt plass blant de store oppdagelsesreisende.

Tid og sted for Leiv Eirikssons fødsel er aldri fastslått med sikkerhet. Det er imidlertid dokumentert at han vokste opp på Grønland. Eirik Raudes Saga beretter at han satte seil mot Norge i 999, hvor han gikk i kongens, Olav Trygvassons, tjeneste. Ett år senere ble han sendt tilbake til Grønland for å bringe kristendommen til folkene som hadde bosatt seg der sammen med Eirik Raude.

Det som så skjedde hersker det delte meninger om. Noen hevder at Leiv Eiriksson ble drevet ut av kurs på turen tilbake til Grønland, og at han ved et tilfelle fikk landkjenning med den nord-østligste delen av det nordamerikanske kontinentet. Dette skjedde i år 1000, altså nesten 500 år før italieneren Columbus «gjenoppdaget» Amerika.

Ifølge en annen versjon som baserer seg på Grønlandssagaen, en beretning man vanligvis oppfatter som etterrettelig, var Leiv Eirikssons oppdagelse av Amerika slett ingen tilfeldighet. Sagaen forteller at Leiv utrustet en ekspedisjon med sikte på å få bekreftet den islandske handelsmannen Bjarni Herjulfssons beretning om et land med skogbevokste åser langt i vest. Herjulfsson hadde drevet ut av kurs i en voldsom storm underveis mellom Island og Grønland i 986. Antagelig er han den aller første europeer som fikk et glimt av det nye kontinentet, men han satte aldri foten på land. Etter hjemkomsten kjøpte Leiv Eiriksson skipet til Herjulfsson, og la ut på sin senere så berømte oppdagelsesferd.

Det første stedet Leiv Eiriksson gikk i land kalte han Helluland – Landet med de mange flate hellene – nå alminnelig anerkjent som Baffin Island. Det neste stedet kalte han Markland eller Skoglandet, antagelig det vi nå kaller Labrador. Den nøyaktige lokaliseringen av den tredje landkjenningen, Vinland, strides imidlertid de lærde om. Det er ingenting i veien for at det kunne ha vært så langt nord som den nordligste delen av Newfoundland, eller så langt sør som Cape Cod, eller enda lengre sør, for den saks skyld!

Leiv Eiriksson og karene hans overvintret i Vinland, på et sted de kalte Leifsbudir, og drog hjem til Grønland året etter, i 1001.

Det skulle bli Leivs bror Thorvald, som sto for den neste ferden til det nyoppdagede landet, for så underlig det enn kan virke, ble det aldri til at Leiv vendte tilbake. En rekke forsøk på å opprette en nybyggerkoloni i Vinland slo feil, ikke minst på grunn av de sterke motsetningene mellom de norske nybyggerne og lokalbefolkningen – skrælingene – antagelig de nordamerikanske indianerne eller eskimoene (inuitene).

Til tross for at mange fremdeles betrakter Christopher Columbus som den nye verdens oppdager, har Leiv Eirikssons hevd på tittelen fått offisiell godkjennelse, i bl.a. USA. I 1964 erklæte den amerikanske presidenten, Lyndon B. Johnson – med tilslutning fra en samlet Kongress – den 9. oktober som «Leif Ericson's Day», til minne om den første europeer som satte sin fot på amerikansk jord.

Fornyet interesse for Grønland 
Etter Leiv Eirikssons oppdagelse av den nye verden, var det andre nasjoner som overtok hegemoniet når det gjaldt oppdagelsesreiser. Det skulle gå mange århundrer før nok en nordmann figurerte i fremste rekke blant dem som flyttet sivilisasjonens grensepæler.

Da Fridtjof Nansen ble født i 1861, var det ingen nye kontinenter å oppdage. Omrisset av verden slik vi kjenner den, var trukket opp. Oppgaven som gjenstod ble å bidra til å utfylle detaljene.

Nansen skulle imidlertid bli noe langt mer enn en eventyrer og oppdagelsesreisende, selv om hans posisjon blant de fremste i den kategorien er ubestridt. Når status skal gjøres opp for hans livsverk, finner vi at oppdagelsene kun utgjorde en liten del av det denne allsidige mannen utrettet. Han var forsker og vitenskapsmann, statsmann, humanist og vinner av Nobels fredspris. Hans oppofrende arbeid som humanist var med på å redde livet til mange tusen flyktninger etter den første verdenskrig. Det var imidlertid som oppdagelsesreisende og vitenskapsmann han likte å betrakte seg. Og det var i disse rollene han følte seg lykkelig og tilfreds.

Nansen ble født inn i en familie med en meget lang og ærerik historie i nasjonal tjeneste. En av forfedrene hans på farssiden, Hans Nansen, hadde vært borgermester i København, i tillegg til at han hadde deltatt i utforskningen av Kvitsjøen. Oppildnet av brennende trang til å utfordre det ukjente, bestemte den unge Nansen seg for å organisere en ekspedisjon over Den grønlandske innlandsisen. Han var da bare 26 år gammel. Allerede i 1882 hadde han fått sine første forføreriske glimt av Grønlands ville østkyst. Det skjedde ombord i en norsk selfangstskute. Kanskje dukket tanken om å krysse den mektige innlandsisen – der ingen europeer tidligere hadde satt sin fot – opp allerede da.

I 1888 var han klar til å legge i vei. Drivis og sterke havstrømmer gjorde forente anstrengelser for å hindre at Nansen og hans fem følgesvenner skulle klare å ta seg i land, på en kyststripe der forrevne fjelltagger hevet seg nesten loddrett fra sjøen. De lyktes imidlertid etter 12 døgn, og etter ytterligere 12 døgn hadde de klart å ta seg nordover til et brukbart utgangspunkt for ferden. Endelig, den 15. august, la de i vei over det øde ismassivet. De kjempet under nesten umenneskelige forhold, og langt om lenge – den 29. september – nådde de vestkysten. Ferden hadde ikke bare vært en strabasiøs skitur for de unge eventyrerne. Mens de oppholdt seg på iskappen, foretok de også meteorologiske og andre observasjoner.

I triumf returnerte de til Norge og mottok hele nasjonens hyldest. Men Nansen ønsket ikke å hvile på laurbærene. Tidligere observasjoner hadde overbevist ham om at en sterk øst-vestlig havstrøm førte fra Sibir mot Nordpolen, og derfra sørover langs kysten av Grønland.

Nansen var fast bestemt på å få prøvet denne teorien i praksis, og i den forbindelse ønsket han å bygge et fartøy som skulle være sterkt nok til å motstå skruisens enorme krefter. Planen hans var å seile østover Nordøstpassasjen til de Ny-Sibirske øyer, for så å la seg fryse inn i isen. Nansen selv og besetningen skulle bli om bord og drive med ismassene vestover mot Nordpolen og videre ned til Grønland.

Før han la i vei, holdt Nansen foredrag om teorien sin, først for det Geografiske selskap i Norge, og deretter for the Royal Geographical Society i London. Reaksjonen i Norge var entusiastisk, selv om enkelte kritiske røster også lot seg høre. I London derimot, fikk planen hans en negativ mottakelse. Mange trodde ikke en gang det gikk an å bygge et fartøy som det han hadde i tankene.

Nansen lot seg imidlertid ikke avskrekke. På kort tid ble finansieringen ordnet, og byggingen av polarskipet «Fram» kunne ta til. Skuta var så langt fra noen estetisk opplevelse i tradisjonell forstand. Den var rund i formen og virket nesten klumpete, men med en enorm innebygget styrke. Derfor egnet den seg fortreffelig til Nansens formål. Den runde skrogformen ga ikke skruisen noe å gripe fatt i, og når iskossene begynte å gjøre sitt nådeløse trykk gjeldende, ville skuta simpelthen bli presset i været. I det minste fungerte det slik i teorien. Heldigvis viste det seg at teorien holdt vann – bokstavelig talt!
Ekspedisjonen forlot Kristiania (nå Oslo) i juni 1893, med forsyninger og proviant for fem år og drivstoff for åtte. «Fram» seilte østover langs nordkysten av Sibir. Omtrent 160 kilometer før de nådde Novosibirskøya, la Nansen om kursen og seilte rett mot nord. Den 20. september, på 79. breddegrad, ble «Fram» liggende i pakkisen. Nansen og karene hans forberedte seg dermed på å la strømmen bestemme den videre ferd vestover mot Grønland.

Deretter fulgte tre lange år i total isolasjon fra omverdenen. Det gikk uendelig smått fremover, men den vesle 400-tonneren «Fram» bestod testen med glans; ismassene klarte ikke å presse den ned, og i årene som fulgte var skuta deres lune og trygge hjem.
De endeløst lange og frustrerende månedene nesten uten fremdrift, var en utfordring for Nansens rastløse natur. Det virket ikke som om skipet kom til å drive så nær Nordpolen som han hadde håpet. Derfor bestemte han seg for å forlate skuta og legge i vei over ismassene mot polpunktet, bare assistert av den sterkeste og mest utholdende av mennene han hadde med seg – Hjalmar Johansen. Etter planen skulle de to fortsette videre til Svalbard eller Frans Josef Land etter å ha nådd Nordpolen. Polarskipet ble overlatt i kapteinens kyndige hender.

Forsøket ble imidlertid mislykket. Forholdene var langt verre enn de hadde ventet. De ble ofte hindret av iskosser og brede råker med åpent vann. Til slutt – på 86 grader 14 minutter nordlig bredde – besluttet de å sette kursen mot Frans Josef Land. Fridtjof Nansen og Hjalmar Johansen hadde ikke nådd sitt mål, men de var kommet nærmere polpunktet enn noe menneske før dem.

Etter ytterligere fem måneder og over 500 kilometer med beinhardt slit, kom de to karene til den nordligste av øyene i Frans Josef Land. Senere ble den døpt til Jacksonøya, etter den britiske oppdagelsesreisende, Frederick Jackson, som de ved et skjebnens lune møtte ute i ismassene. Før dette møtet hadde de to nordmennene tilbragt en hel vinter i en steinhytte de hadde bygget og dekket til med hvalrossskinn.
I august 1896 ble Nansen og Johansen satt i land fra et av Jackson-ekspedisjonens fartøyer i Vardø i Finnmark. Uten at de to visste det, hadde «Fram» selvsamme dag klart å rive seg løs fra de siste restene av pakkisen i nærheten av Svalbard, og var nå på vei sørover for første gang på over tre år. Nansens teori var dermed blitt bekreftet. Skuta hadde hele tiden fulgt den havstrømmen som han på forhånd påstod eksisterte. Dessuten hadde ekspedisjonen metodisk samlet inn og katalogisert uvurderlige opplysninger om strøm, vind og temperaturer, og bevist en gang for alle at det ikke lå noen landmasser nær polpunktet på den eurasiske siden, bare et dypt, isdekket havområde. For den nye vitenskapen «oseanografi» – havforskning – var «Fram»-ekspedisjonen av aller største betydning. For Nansen ble den et faglig vendepunkt. Oseanografi ble hans store interesse i årene som fulgte.

Nansens dager som oppdagelsesreisende var nå over, men før han bestemte seg for å vie seg til statlige anliggender og de mange flyktningenes skjebne, deltok han i flere ekspedisjoner både i Norskehavet og Atlanteren, hvor han samlet vitenskapelige data for videre analyser i land.

Selv om han også senere var sterkt opptatt av polarekspedisjoner, særlig de muligheter luftskip bød på i denne forbindelse, viet han resten av livet – Nansen døde i 1930 – til andre arbeidsoppgaver. Sin livslange ambisjon om å få lede en ekspedisjon til Sydpolen ble aldri noe av.

Kappløpet mot Sydpolen 
Det er litt av et historisk sammentreff at Norges to største oppdagelsesreisende og polarforskere, Fridtjof Nansen og Roald Amundsen, var samtidige. Amundsen ble født i 1872, elleve år etter Nansen, like ved industribyen Sarpsborg i den sørøstre delen av Norge. Da foreldrene hans døde, ga han opp planene om en medisinsk utdannelse, og bestemte seg for å satse på polarforskning. Han gikk tidlig til sjøs, og som fullbefaren sjømann fikk han hyre på et handelsskip som opererte i arktiske farvann, før han mønstret på som 2. styrmann på skuta «Belgica» – det første skipet som noensinne overvintret i Antarktis. Dette skjedde i 1897-1899.

Erfaringene Amundsen høstet, ga ham selvtillit til å takle en utfordring som sjøfolk hadde brynt seg mot i over 300 år – Nordvestpassasjen. Sjøfarere hadde lenge vært oppmerksom på at den sagnomsuste sjøveien – en snarvei mellom Europa og Asia, nord for det amerikanske kontinentet – eksisterte, men ikke noe skip hadde klart å forsere passasjen i hele dens lengde. Amundsen gikk til anskaffelse av et solid fartøy, 45-tonneren «Gjøa», utstyrt med seil og en 13 hestekrefters motor. Sommeren 1903 satte «Gjøa» kursen ut Oslofjorden. Med et mannskap på seks, sto Amundsen overfor den formidable oppgaven å navigere skuta gjennom hele den farlige og isfylte Nordvestpassasjen.

Ekspedisjonen ble vellykket. I august 1906 dukket «Gjøa» frem fra ismassene, og passerte Beringsstredet mellom Alaska og Sovjetunionen. Underveis hadde mannskapet samlet inn vitenskapelig materiale. Blant de viktigste data de bragte med seg, var nøyaktige observasjoner vedrørende jordmagnetismen, og lokaliseringen av jordens magnetiske nordpol. Dessuten hadde de samlet etnografisk materiale om eskimobefolkningen langs Nordvestpassasjen.

Oppmuntret av denne tidlige suksessen, rettet Amundsen nå sin oppmerksomhet mot Nordpolen. Han håpet å kunne komme nærmere polpunktet enn Nansen ved å fryse fartøyet inn i isen nord for Beringstredet. Men det viste seg vanskelig å få finansiert et slikt prosjekt. I september 1909 kom nyheten om at amerikanerne Robert Peary og Frederick Cook hadde greid å ta seg frem til Nordpolen. Amundsen bestemte seg da til å utsette Nordpolsekspedisjonen og i mellomtiden forsøke å nå Sydpolen før briten Robert Falcon Scott, som allerede var på vei til Antarktis med en stor ekspedisjon.

I august satte Amundsen kursen sørover i Atlanteren med «Fram», som Nansen velvillig hadde stilt til hans rådighet. For å komme gjennom Beringstredet måtte skipene på denne tid runde Kapp Horn. Det var derfor ingen som undret seg over at «Fram» drog mot sør.

Under et opphold på Madeira i Midt-Atlanteren, informerte Amundsen karene sine om de nye planer, og gjorde dem samtidig offentlig kjent. Et telegram ble også sendt til Scott for å informere ham om at «Fram» stevnet mot Antarktis. Det dramatisk kappløpet mot Sydpolen var dermed i gang.

Amundsen ville ikke gå i benene på Scott ved å velge samme utgangspunkt, Rossøya, som flere britiske ekspedisjoner hadde benyttet tidligere. Han valgte å legge hovedbasen sin til Hvalbukta som lå nærmere selve polpunktet. Amundsen tok imidlertid en stor sjanse ved å satse på det ukjente terrenget mellom Hvalbukta og polpunktet, mens Scott kunne følge en rute som hans landsmann Shackleton hadde gått opp i 1908.
Den 19. oktober 1911 la Amundsen i vei fra hovedbasen med fire ledsagere, fire hundesleder og til sammen 52 hunder. Etter en farefull krysning av Rossbarrieren nådde de foten av en veldig fjellkjede, med isbreer veltende ned mellom fire tusen meter høye fjell. Var det noen vei opp? Takket være sin dyktighet og en god porsjon hell, klarte de å komme opp brefallene på Heiberg-breen, over fjellkammen og inn på polplatået.

Etter knapt to måneder – den 14. desember 1911 – var de fremme, fem uker før Scott og hans utslitte menn nådde polpunktet og fant Amundsens flagg og telt.

I den engelsktalende verden har oppfatningen vært at Amundsens seier skyldtes overraskelsesmomentet han oppnådde ved så lenge å hemmeligholde sin plan. I ettertid er det klart at Amundsen hadde planlagt ferden meget grundigere enn Scott. Han hadde lagt ut velfylte depoter, mens Scotts depoter inneholdt for lite både av mat og brensel. Men fremfor alt var Amundsen en mer erfaren polarfarer. Han valgte sterke hunder til trekkraft, mens Scott satset på ponnier og motorsleder, som raskt brøt sammen.
For en oppdagelsesreisende av Amundsens kaliber var det ikke stort igjen å gi seg i kast med, men det var en ting han fremdeles higet etter: å utforske Polhavet med fly. Han foretok en dristig ferd med to flybåter, N24 og N25 i 1925. De måtte nødlande i isen på 88 grader Nord, men klarte å få det ene flyet på vingene og kom helskinnet tilbake til Svalbard tre uker senere.

Amerikaneren Lincoln Ellsworth hadde finansiert og deltatt i flybåtferden. Året etter ledet Roald Amundsen, sammen med Ellsworth og italieneren Umberto Nobile, et tokt med luftskipet «Norge» fra Svalbard over Nordpolen til Alaska. Denne ferd gikk over territorier som ingen tidligere hadde sett, og slettet noen av de siste hvite flekkene på verdenskartet.

Polarforskning var Amundsens liv. Den skulle også bli hans død. Da Nobile to år senere la i vei på sin andre arktiske flytur med Italia – luftskipet «Norge»s søsterskip, havarerte han i isødet. Amundsen stilte seg straks til rådighet for en unnsetningsekspedisjon. Han drog nordover med et fransk fly som imidlertid forsvant i havet på vei til Svalbard.

Fra polaregner til Sørishavet 
Is og sne er naturlige elementer for nordmenn, som er vant til lange og strenge vintre. Nansen og Amundsen opererte under omstendigheter som ikke var så ulike dem man opplevde hjemme, selv om de selvfølgelig var langt mer ekstreme. Våre tiders mest kjente norske oppdagelsesreisende er imidlertid Thor Heyerdahl, som har drevet sin virksomhet på totalt forskjellige breddegrader. Strengt tatt går det ikke an å kalle ham oppdagelsesreisende, for det han utforsker er tidlige tiders kulturer, ikke land- eller havområder. Han er en oppdagelsesreisende i det historiske landskap.

Heyerdahl ble født i 1914 i den vesle kystbyen Larvik, i den sørøstlige delen av Norge. Oppslagsverkene har ham oppført som zoolog og antropolog. Det er det siste som har stilt ham i fokus for en hel verdens interesse og anerkjennelse.

Etter omfattende etnografiske og arkeologiske studier av materiale fra Polynesia, det amerikanske kontinentet og Sør-Asia, utviklet Heyerdahl en teori som gikk ut på at Polynesia ikke var blitt befolket fra Sørøst-Asia, slik de lærde hittil hadde trodd, men fra Amerika.

Denne hypotesen ble meget kjølig mottatt, og akkurat som Nansen før ham, besluttet Heyerdahl seg i 1947 for å dra ut og bevise at teorien holdt vann. Det fartøyet han satset på for ferden over Stillehavet var en flåte av balsatre, nærmere bestemt en tro kopi av de flåtene som søramerikanske indianere hadde bygget i forhistorisk tid. Utgangspunktet for flåteferden var Callao i Peru, og med et mannskap på seks seilte og drev «Kon Tiki», som flåten var døpt, over Stillehavet til den strandet på en av Tuamotuøyene i Polynesia. Heyerdahl hadde dermed bevist muligheten av sin teori, og ble verdensberømt på kjøpet.

Flåteferden, som varte tre og en halv måned, var ikke bare en dristig og spennende opplevelse. Det var også en vitenskapelig bragd. I boken som Heyerdahl skrev etterpå, «American Indians in the Pacific» (Amerikanske indianere i Stillehavet) underbygget han teorien med et vell av opplysninger. Heyerdahl hevdet bl.a. at de første innbyggerne i Polynesia kom over havet fra Peru omtrent år 500 e. Kr., og at en ny bølge av innvandrere ankom fra nordvestkysten av Nord-Amerika mellom år 1000 og 1300 e.Kr.
For ytterligere å underbygge sin teori, planla og ledet Heyerdahl en norsk arkeologisk ekspedisjon til Galapagosøyene i 1953. Ekspedisjonen gjorde en rekke verdifulle funn, som også støttet Heyerdahls teorier. Disse funnene var gjenstander som hadde sin opprinnelse blant amerikanske indianere, både fra inka- og preinkaperiodene.

Tre år senere – i 1955/1956 – ledet Heyerdahl en ekspedisjon på over 25 mennesker til Påskeøya, hvor de utførte omfattende arkeologiske utgravinger. Funnene på Påskeøya beviste eksistensen av tre forskjellige kulturepoker på denne øygruppen. Det var den andre epoken som frembragte de etter hvert så velkjente steinstatuene. Utgravningene avslørte også en del statuer av enda tidligere opprinnelse, meget lik statuer funnet i Bolivia. Det bør nevnes at Heyerdahls teorier når det gjelder befolkningen av Polynesia og de eldgamle kulturenes vandring i dette området, fremdeles møter motbør i visse antropologiske kretser.

Heyerdahl vendte tilbake til sin store interesse, havet, da han i 1969 la ut på den første av de to Ra-ekspedisjonene. Målet var stort sett det samme som for Kon Tiki-ferden. I en sivbåt oppkalt etter den egyptiske solguden Ra, forlot ekspedisjonen Safi i Marokko, i et forsøk på å krysse Atlanteren, for derved å bevise at papyrusfarkostene som de gamle egypterne hadde benyttet, var i stand til å krysse de store verdenshavene. Heyerdahl hevdet at de tidlige afrikanske og egyptiske sivilisasjonene kunne ha ført kulturelle impulser til de mellomamerikanske omdoamere.

Etter en tur på over 5.000 kilometer, begynte sivbåten å gå i oppløsning på grunn av feilkonstruksjon. Etterhvert krenget den så kraftig at den måtte forlates. Året etter var imidlertid Heyerdahl i gang igjen med «Ra II», og nå ble det suksess. Etter å ha seilt og drevet 6.100 kilometer over Atlanterhavet, nådde fartøyet Barbados. Derved hadde Heyerdahl bevist at slike farkoster godt kunne ha seilt og drevet med Kanaristrømmen over havet i forhistorisk tid.

Sivbåt ble likeledes benyttet i det neste prosjektet som Heyerdahl iverksatte, også det for å utprøve teorier vedrørende oldtidens ferder over havene. Hensikten med «Tigris»-ekspedisjonen var å kaste lys over de havgående handelsrutene og kulturutvekslingen fra omkring 3.000 f.Kr. mellom Sumer i Mesopotamia og en rekke andre kulturelle sentra i Midt-Østen, Nordøst-Afrika og det nåværende Pakistan.

Etter Tigrisferden ga Heyerdahl seg i kast med å forske i historien til øygruppen Maldivene i Det indiske hav. Han har også nye utgravninger på gang, blant annet på Tenerife, den største av Kanariøyene. Der oppdaget han en solorientert pyramide som trolig daterer seg tilbake til guanchene, urbefolkningen på Kanariøyene. Heyerdahl leder også omfattende utgravninger i Perus høyland, nærmere bestemt i Tucume, hvor 25 pyramider blir avdekket. Rike skatter og andre gjenstander som er funnet, viser at menneskene som bebodde området før indianerne, var dyktige sjøfolk med utstrakt kontakt langs hele kysten av Sør-Amerika.

I forbindelse med studier av Tenerifes eldgamle kulturelle forbindelseslinjer med den gamle så vel som den nye verden, var den 80 år gamle Heyerdahl i 1995 travelt opptatt med etableringen av et museum på øya.

Selv om det nå stort sett bare er i det ytre verdensrom man kan gjøre oppdagelser, er det fremdeles mange unge nordmenn som er på jakt etter utfordringer. Pakketurismens tidsalder har ikke klart å ta knekken på eventyrlyst og utferdstrang.

Lenge handlet beretningene om norske eventyrere og oppdagelsesreisende utelukkende om menn og deres heroiske innsats. Derfor er det både gledelig og oppsiktsvekkende at også en kvinne i de senere år har gjort seg fortjent til oppmerksomhet. Glasiologen og meteorologen Monica Kristensen (født 1950), ble for alvor kjent da hun i 1986/1987 ledet en ekspedisjon mot Sydpolen i Amundsens sledespor. Det faktum at uvær og storm tvang henne og kollegene til å gjøre vendereis ved 86 grader Syd, kan ikke på noen måte forringe hennes bragd.

Senere har Monica Kristensen vakt vitenskapelig interesse ved sitt forskningsarbeid både i Arktis og Antarktis. I 1989 ble hun — som den første kvinne i historien — tildelt Royal Geographical Society's prestisjefylte gullmedalje (Founder's Medal), og i desember 1991 påtok hun seg å koordinere et treårig forskningsprosjekt i Antarktis.

Av Linn Ryne, Nytt fra Norge