Landene på Vest-Balkan står fortsatt overfor betydelige økonomiske, politiske og sosiale omstillings- og reformprosesser. Reformprosesser er innledet i alle landene, men disse er gjenstand for politiske kontroverser og det er fortsatt tildels sterke motkrefter som motarbeider den euroatlantiske integrasjonsprosessen. Faren for konflikt og politisk uro er fortsatt til stede i regionen, selv om konfliktpotensialet er avtakende i regionen som helhet.
Thessaloniki-toppmøtet i juni 2003 stadfestet EUs vilje til styrket innsats for å trekke Vest-Balkan-landene tettere inn i den europeiske integrasjonsprosessen. Landene på Vest-Balkan er gitt perspektiv for stadig tettere samarbeid med, og eventuelt medlemskap i, EU. EUs Stabiliserings- og assosieringsprosess er revitalisert i forhold til de enkelte landene i regionen, samtidig som EU i økende grad påtar seg stadig større ansvar for internasjonale operasjoner som bl.a. politimisjonen EUPM i Bosnia og Hercegovina, samt den EU-ledete militærmisjonen ALTHEA som etterfulgte SFOR i Bosnia og Hercegovina. Utfordringene på Vest-Balkan er således en sentral drivkraft for videreutviklingen av EUs samarbeid om den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken. Fra norsk side legges det vekt på å bidra til euroatlantisk integrasjon og samarbeid for å fremme stabilitet og demokratisering i landene enkeltvis, så vel som i regionen. Institusjonsbygging og konkret reformarbeid i forbindelse med gjennomføringen av EUs Stabiliserings- og assosierings prosess er høyt prioritert,
Norge bidro i 2005 med NOK 750 millioner til tiltak på Vest-Balkan, og støtten er opprettholdt på samme nivå i 2006. Bistanden går i hovedsak til støtte for viktige reform- og utviklingsprosesser som finner sted i regionen, med økt fokus på demokratiseringstiltak, tiltak av mer langsiktige og kapasitets- og institusjonsbyggende karakter samt næringsutvikling. Den humanitære innsatsen er i første rekke rettet mot minerydding og tiltak for flyktninger og internt fordrevne og svake grupper (syke, eldre og barn) og konsentreres der behovene til enhver tid er størst. Det legges vekt på at tiltakene støtter opp om bærekraftig retur. Det er fortsatt behov for omfattende mineryddingstiltak i både Bosnia-Hercegovina og Kroatia. Minerydding i disse landene forutsettes av Minekonvensjonen og bidrar til næringsutvikling og flyktningeretur.
Det gis betydelig bistand til tiltak til reform av politi- og justissektoren i landene på Vest-Balkan. Prosjektene omfatter politiopplæring, rådgivning og reformarbeid. Støtte til bekjempelse av organisert internasjonal kriminalitet med vekt på korrupsjon og handel med kvinner og barn gis prioritet. Samarbeidet med Justisdepartementet om sekondering av juridisk fagpersonell fra ”Styrkebrønnen” videreføres. Det legges vekt på å støtte tiltak for å styrke landenes samarbeid med Jugoslaviadomstolen (ICTY), og til overføring av ICTY-saker til nasjonale domstoler. Det legges videre opp til fortsatt sterkt engasjement innen forsvarsreform, herunder styrket sivil kontroll og styring med militære og etterretningsstyrker, samt demobiliseringstiltak. Det er etablert et bilateralt utdanningssamarbeid med Montenegro, og i regional sammenheng gjennom Universitets- og høgskolerådet og Forskningsrådet. Det gis støtte til kompetanseoverføring innen skog- og landbrukssektoren og innen miljøvern. Det legges vekt på å støtte tiltak som støtter opp om fredsprosesser i regionen., og tiltak til fremme av interetnisk dialog og forsoningsprosesser. Støtte til tiltak rettet mot barn, unge og kvinner, vektlegges - herunder støtte til arbeidet for menneskerettigheter, både gjennom styrking av lokale NGO’er, og myndighetsorganer, som for eksempel ombudsmannsinstitusjoner.
Norges prosjektbistand til Vest-Balkan kanaliseres hovedsakelig gjennom norske frivillige organisasjoner, norske statsinstitusjoner, FN-systemet og andre multilaterale aktører. Stabilitetspakten for Sørøst-Europa er også en sentral kanal og ramme for prosjektbistanden.