Høy sysselsetting har vært og er fortsatt en av de viktigste politiske prioriteringene i Norge etter krigen. Oljeeventyret i Nordsjøen og en aktiv arbeidsmarkedspolitikk bidro på 1970-tallet til at arbeidsledigheten var vesentlig lavere i Norge enn i andre industriland. Siden 1980-årene har imidlertid globaliseringen av økonomien ført til at Norge er knyttet tettere til trendene i verdensøkonomien, og arbeidsledigheten gjenspeiler nå i større grad svingningene internasjonalt. I 2002 var arbeidsledigheten på 3,9 %.
Et av de viktigste arbeidsmarkedspolitiske tiltakene er den statlige arbeidsformidlingen, som er organisert med lokale arbeidskontorer. Det offentlige driver også omfattende sysselsettingstiltak med f.eks. lønnstilskudd til bedrifter som tar inn nye arbeidstakere, opplæringstiltak, praksisplasser og spesielle tiltak for yrkeshemmede.
I likhet med resten av Europa ble Norge rammet av massearbeidsledighet i mellomkrigstiden, med en topp i 1933, da en tredel av de fagorganiserte arbeiderne var uten arbeid. Under gjenreisingen etter annen verdenskrig var det derfor bred politisk enighet om at full sysselsetting var et viktig mål for den økonomiske politikken. Denne linjen er blitt fastholdt av de ulike regjeringene siden.
Oljevirksomheten i Nordsjøen skapte mange nye arbeidsplasser i Norge, men arbeidsledigheten steg likevel fra begynnelsen av 1980-årene. Problemer med en opphetet norsk og internasjonal økonomi førte til en ny og alvorligere økning i arbeidsledigheten fra 1987-88.
I de senere årene har antallet arbeidstakere stabilisert seg på 2,0-2,1 mill. Sysselsettingen blant kvinner eskalerte på 1980-tallet og har siden holdt seg høyt. Norge har et betydelig innslag av deltidssysselsatte. I dag jobber noe under halvparten av alle kvinner og ca. 10 % av alle menn mindre enn 36 timer i uken.