Norsk økonomi karakteriseres gjerne som en blandingsøkonomi, dvs. en kapitalistisk markedsøkonomi med innslag av en sterk og styrende stat.
Privat eiendomsrett og privat sektor har styrt utbyggingen av de fleste næringer i Norge, som ellers i Vest-Europa. Likevel eies eller drives en del næringsvirksomheter av staten. Statlig eierskap og regulering av privat sektor bidrar til at Norge karakteriseres som en blanding av markeds- og planøkonomi. Statlig styring gir seg blant annet utslag i skatter, avgifter og subsidier. Den sees også i konsesjonsordninger og regulering av f.eks. arbeidsmiljø, regnskapsprinsipper, forurensning og produkter. I 1990-årene bærer det statlige eierskapet i næringslivet mer preg av rene finansielle investeringer.
Industrien er i hovedsak i privat eie, men staten er største eier blant annet i noen av Norges største industriselskaper, f.eks. Statoil og Norsk Hydro. Den norske stats oljeselskap (Statoil) har en dominerende stilling i oljeutvinningen på kontinentalsokkelen, samt i petrokjemisk industri, oljeraffinering og markedsføring. Jordbruk og fiske er på private hender, bortsett fra at staten eier ca. 10 % av det produktive skogarealet.
Innen bankvesenet finnes statsbanker for de viktigste næringene (landbruk, fiske, tungindustri), for kommunene, distriktsutbygging, boligformål og utdanning. Staten har vært en betydelig eier av vannkraft- og elektrisitetsverk. Selv om staten har monopol på jernbane og post, har de statlige selskapene fått en stadig friere stilling, som igjen betyr at de i økende grad utsettes for konkurranse.
Det statlige engasjementet trappes ned i takt med dereguleringen og privatiseringen som finner sted i hele den industrialiserte verden.