De fleste nordmenn bor i eneboliger eller store leiligheter, som er utstyrt med alle tenkelige elektriske apparater. Men likevel verdsettes nærhet til naturen og en enkel livsstil. Tusenvis av nordmenn tilbringer helger og ferier på familiehytten, som helst bør ligge gjemt i ødemarken omgitt av de norske fjellenes uberørte natur.
Den typisk norske hytten er bygget av tømmer og består av en stue, ett eller flere soverom, en utedo, et vedskjul og et lite kjøkken. Oppvarmingen skal helst skje med ved, selv om parafin er tillatt, om enn så vidt det er. Oljelamper og stearinlys lyser opp i mørke vinternetter. Denne enkelheten skyldes ikke ønsket om å spare penger. Faktisk er en hytte på fjellet i et populært område en kostbar investering, uansett hvor enkelt den er innredet. Fraværet av moderne bekvemmeligheter bunner i ideologi og moral snarere enn økonomi. (Det må legges til at mange nordmenn har hytte ved kysten, ofte i et område med mildt klima. Her gjelder helt andre regler, for disse hyttene er gjerne et komfortabelt annet hjem.)
Fotturer og spaserturer er en måte å komme seg ut av huset på, som nordmenn sier det. Du forlater sivilisasjonen og alle dens bekvemmeligheter og laster for å komme i kontakt med ditt indre og føle deg som et helt menneske. Man kan gå på tur på hverdagene etter arbeidet, men det er vanligvis en helgeaktivitet. En generell pekepinn på hvor vellykket turen var, er antallet mennesker du møtte på turen. Jo færre mennesker, jo mer vellykket var turen.
Tilbedelsen av naturen i Norge er mangesidig. Den er offisiell og har et politisk aspekt – uberørt natur er et nasjonalsymbol. Den er privat og forbundet med familieritualer, som for eksempel hyttelivet. Men den er også personlig og individuell, og på dette området har ærbødigheten for naturen et klart islett av religion. Statsreligionen i Norge er den evangelisk-lutherske religion, men også ærbødighet for naturen er sterkt innfelt. I stedet for å avskrive naturen som hedensk, har lutheranismen omfavnet naturen, noe man for eksempel ser ved at kristne bøker utgitt i Norge gjerne har bilder av norsk natur på omslaget. Videre anbefaler gjerne prestene i statskirken at man bruker naturen for religiøs meditering og refleksjon. På denne måten unngår kristendommen – som i prinsippet har et skarpt skille mellom kultur og natur (naturen er ond, mennesket er ondt av natur) – en direkte konfrontasjon med den sterke norske ideologien om at kultur og natur er to sider av samme sak.