I forskningen er internasjonalt samarbeid en selvfølge. Som et av verdens rikeste land har Norge et ansvar for å utvikle ny kunnskap og bidra i den internasjonale forskningsfronten. Samtidig er Norge en liten nasjon som har behov for å trekke veksler på andre lands forskning. I dag brukes nærmere 10 % av Norges forskningsutgifter til internasjonalt forskningssamarbeid.
Internasjonalt forskningssamarbeid foregår både gjennom uformell kontakt mellom forskere og gjennom organiserte programmer og nettverk. For norske forskere har det personlige forskersamarbeidet tradisjonelt vært rettet mot USA. Norden har også vært en naturlig samarbeidsarena for norsk forskning, spesielt næringslivsforskning. I løpet av de siste 20-30 årene har Norge sluttet seg til en rekke internasjonale samarbeidstiltak med tyngdepunkt i Europa. Det bilaterale forskningssamarbeidet på det institusjonelle plan har blitt styrket, for å gjøre samarbeidet mer robust og å sikre kontinuitet. Samarbeidsavtaler er inngått med bl.a. USA, Sør-Afrika og Japan, mens avtaler med India, Kina og Frankrike er på trappene.
Forskningssamarbeidet innenfor EUs rammeprogram for forskning og teknologisk utvikling er i dag den største arenaen for Norges internasjonale forskningssamarbeid. Norge har deltatt i prosjekter innenfor EUs rammeprogrammer siden 1987 og som fullt medlem siden 1994. Rammeprogrammet er det mest omfattende internasjonale forskningsprogrammet Norge tar del i, og kontingenten utgjør om lag tre fjerdedeler av totale kontigentforpliktelser til program Norge deltar i under EØS-avtalen. Det er bred politisk oppslutning om å videreføre og styrke den norske deltakelsen. Så langt har norske forskere deltatt mest innenfor områdene energi og miljø, transport, medisin og helse og marin forskning.
Sentrale samarbeidsprogrammer med norsk deltakelse:
EUs rammeprogram for forskning og teknologisk utvikling
EUREKA: Det europeiske samarbeidet for markedsorientert og industriell forskning
COST: European Cooperation in the Field of Scientific and Technical Research
ESA: Den europeiske romorganisasjonen
CERN: Det europeiske senter for høyenergipartikkelfysikk
ESRF: European Synchrotron Facility
EMBL: European Molecular Biology Laboratory
EISCAT: European Incoherent Scatter Radar Facility
IARC: International Agency for Research on Cancer (WHO)
Nordområdene
På flere områder kan Norge tilby fasiliteter og forskningsmiljøer som er attraktive for utenlandske forskere. Norge har for eksempel sterke miljøer innenfor miljøforskning og marinbiologi. Polarforskning er et annet område der Norge både har faglige tradisjoner og naturlige fortrinn.
Øygruppen Svalbard, som er en del av Norge, er det lettest tilgjengelige høyarktiske området i verden. Svalbard er attraktivt for forskning innenfor en rekke fagfelt. Studier ved Polhavet kan bidra til å gi svar på spørsmål om klimautvikling og drivhuseffektens mekanismer. Omtrent 95 % av alle luftmålinger på Svalbard er upåvirket av lokale forhold. Plante- og dyrelivet på Svalbard er blant de rikeste i hele høyarktis. Svalbard ligger nær den magnetiske nordpol. Området er derfor svært godt egnet for geofysiske og atmosfæriske studier. Alle satellitter i polare baner er «synlige» fra Svalbard. Alle de geologiske tidsperiodene er representert på øygruppen. I dag driver institusjoner fra om lag 20 land i tillegg til Norge forskningsvirksomhet på Svalbard.
Internasjonalt samarbeid om marin forskning vil bli styrket gjennom et nytt marint laboratorium i Ny-Ålesund på Svalbard, som har vært i drift siden åpningen 1. juni 2005.