London, år 994: På kne ved døpefonten står Olav Tryggvason, en norskfødt viking. To ganger har han og hans menn hærtatt Sydøst-England, to ganger har kong Ethelred av England måttet punge ut med store løsepenger for å få vikingene til å gi tilbake det de har røvet. Nå er Olav Tryggvason blitt kristen, endelig er engelsmennene befridd fra vikingenes herjinger.
Så seier soga: Olav Tryggvason vendte tilbake til Norge. Der ventet en stor og vanskelig oppgave – å vinne det grissgrendte og store landet for kristentroen.
Sannelig hadde det siste toktet hans i England fått dramatiske konsekvenser. Historikerne er uenige om mye, men de bestrider ikke at Olav Tryggvason ble en nidkjær og personlig engasjert kristen. Troen på den kristne Gud kom til å prege hans liv etter dåpen, og en mektigere misjonær har vel Norge aldri fostret. Hedningene skulle vinnes for Jesus.
Den norske tro
En katolsk utlending som kommer til Norge forstår ingenting... Synd å danse? Synd å drikke vin? Synd å bruke kraftuttrykk?
Når ble du frelst, spør den norske kristne.
Frelst...? sier katolikken spørrende.
Ja, omvendt, sier nordmannen.
Katolikken skjønner fortsatt intet. Han er født katolikk, går til skrifte en gang eller to i året, og for ham er kristendommen nettopp dette. Den arme katolikken får bare håpe Vårherre er nådigere enn Hans norske disipler...
Norge er spesielt
Men fullt så spesielt som landet er i dag, når vi tenker på religionen, har det ikke vært i mer enn cirka fjerdeparten av det millennium som Kirken feirer i 1995 og 1996.
Luther og Pontoppidan
Olav Tryggvason importerte kristendommen fra Europa. Men snart - bare vel fem hundre år senere - skulle troen og troskulturen i Norge utvikle seg til noe ganske annet. Hva som kom og snudde mye på hodet, var først reformasjonen, senere pietismen.
En tysker, Martin Luther, var førstemann som skulle få stor innflydelse over norsk kristenliv. Han så Skriften som den eneste autoritet. Derfor oversatte han Bibelen til daglig tysk, slik at den ble allemannseie og ikke forbeholdt de skriftlærde. Og han sa at handlinger, det være seg kirkelige eller andre, ikke fører til frelse for mennesket: "Sola gratia per fidem" - "Av nåden alene" - kan det syndige menneske komme tilbake til den gode Gud.
Pavekirken i Rom ble altså degradert; dens politiske og religiøse makt ble mindre. Ved "toregimentslæren" innførte Luther et knivskarpt skille mellom tro og verdslighet. Jesus sa: "Gi da keiseren hvad keiserens er, og Gud hvad Guds er!" Luther var enig.
Reformasjonen kom til Norge i 1536. Den betød en langt sterkere vekt enn tidligere på den personlige tro. Utviklingen tok enda et sprang i samme retning to hundre år senere, med pietismen, som også kom fra Tyskland. På befaling fra Kongen i det dansk-norske rike, skrev Erik Pontoppidan læreboken "Sannhet til gudfryktighet" i 1737. To år senere stod Kirken bak opprettelsen av den norske almenskole, nettopp for å gjøre de unge i stand til å lese til konfirmasjon. Skolen startet som en kristendomsskole, de to andre fagene var skriving og lesing.
Pietismen la vekten på personlig overgivelse til Gud, altså på individet. Slik kunne et begrep som "personlig kristen" gli naturlig inn i norsk sprog, mens det var og er fullstendig meningsløst i et katolsk land. Mens pietismen så en sterk kobling mellom moral og tro, la katolikkene mer vekt på fellesskapet - kristenlivet var knyttet til å delta i felles kirkelige handlinger.
Men selv om den katolske og den lutherske forståelse av troen kolliderte og fremdeles kolliderer på mange punkter, frakjenner man iallfall ikke hverandre retten til betegnelsen "kristen". Det er da noe.
Kirken
I tilfellet Norge må begrepet "kristen nasjon" forklares juridisk, kulturelt og historisk. I Grunnlovens paragraf 2, skrevet i 1814 ved Norges løsrivelse fra Danmark, er det slått fast at "Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsudøvelse. Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage deres Børn i samme."
Debatten om forholdet mellom Kirken og staten startet for alvor i 1850-årene og har siden bølget frem og tilbake.
Fra middelalderen av hadde Kirken så mye makt at man kunne snakke om "Kirkens stat". Snudde dette, da vi fikk "statens kirke"? Eller var det bare en ny måte Kirkens menn fikk for å sikre sin makt?
Etterhvert som folkestyret utviklet seg, mistet de fleste priviligerte grupper sin uforholdsmessig sterke makt. Fra innføringen av "hoffpietismen" i 1730-årene og frem til 1880-årene hadde vi en "statsbærende kirke". Etter innføringen av parlamentarismen, i 1884, fikk vi en "kirkebærende stat".
Når Kirken i denne perioden likevel har forblitt en instans politikerne måtte lytte til, skyldtes det blant annet at svært mange i Norge var knyttet til den. Det lå altså et betydelig velgerpotensiale i Kirken, ergo burde man ikke komme fullstendig på kollisjonskurs med de geistlige. Til en viss grad er vel dette gjeldende fremdeles.
Det hører også med til bildet at Kirken i betydelig omfang har lyttet til staten. Politikernes makt over Kirken har, når den er blitt brukt, så å si alltid ført til bråk. Men like visst har bråket stort sett lagt seg etter noen år.
Etter statskirkeordningen er det Kongen som er Kirkens overhode. Et overhode må av og til fatte omstridte avgjørelser. Det gjorde kong Olav da han i 1961 utnevnte den første kvinne til prest. Det gjorde kong Harald i 1993, da han sørget for at Norge for første gang fikk en kvinne som biskop.
Statskirken
Noen har tatt til orde for å oppløse ordningen med statskirke. Men begrunnelsene for en slik konklusjon er sprikende, ja direkte antagonistiske: Enkelte har ønsket å løse kirken fra staten fordi de - firkantet sagt - ikke liker staten. Andre fordi de - like firkantet sagt - ikke liker Kirken.
Særlig på 1970-tallet var det mange som meldte seg ut av statskirken, enten fordi de bevisst anså seg selv som "ikke kristne" eller motsatt - fordi de bevisst anså statskirken som "ikke kristen nok". (En biskop gikk av i protest mot den abortloven Stortinget vedtok, og fikk følge av noen prester. Men noe folkelig utmeldelsesras fulgte ikke).
Trenden i dag er faktisk den motsatte. Årlig melder omtrent fem tusen seg ut, men nå tales det stadig om utmeldte som går inn i Kirken igjen. Opprøret er over, iallfall langt på vei. Og de som for tiden ivrer mest for å løsne båndet mellom kirke og stat, befinner seg stort sett i folkekirkens minst folkelige del - nemlig på toppen.
Selv disse virker imidlertid rimelig fornøyd med dagens tilstand. Nå styrer stort sett Kirken seg selv. Staten betaler. Og folket er medlemmer.
Folket
En folkekirke uten folk er ikke en kirke.
I forhold til folketallet, er Norge blant de land i verden som har flest aktive kristne. Rundt sytti organicsasjoner avholder om sommeren sine stevner, generalforsamlinger, leirer, konferanser og rådsmøter. Titusener deltar i sommervarmen for å få inspirasjon og oppbyggelse med seg hjem til den kristne hverdag.
En oversikt som ble fremlagt for ikke så lenge siden, viste at det er 918 norske misjonærer i til sammen 69 land i fire verdensdeler. Bak disse 918 står flere hundre tusen misjonsvenner i Norge.
Også innad i Norge er det frivillige kristne arbeidet formidabelt: 18 organisasjoner og institusjoner for omsorgsarbeid. 12 organisasjoner for ytremisjon, under statskirkens paraply. 21 organisasjoner for indremisjon, barne- og ungdomsarbeid. 28 instanser innen kultur og media. Seks økumeniske organisasjoner. Og 33 institusjoner for utdannelse.
I tillegg kommer en ikke ubetydelig innsats fra medlemmene av landets 12 "dissentersamfunn" - medlemmer av andre kirkesamfunn enn statskirken: pinsevenner, adventister, baptister, metodister, frikirkelige, katolikker og de øvrige. Når vi da vet at alt dette kommer på toppen av det arbeid som gjøres i 1359 forskjellige menigheter i Den norske kirke, kan vi utvilsomt utrope det aktive kristenliv til Norges desidert største folkebevegelse.
Det faktum at vi har et stort "Human-Etisk Forbund" her i landet - altså et forbund som samler folk i en religiøs tro på absolutt intet - demonstrer på sin måte hvilken posisjon kristendommen har i Norge.
Sterk stilling
Årlig publiseres det på verdensbasis kanskje hundre tusen nye bøker om Kristus og kristen tro. Det lages utallige fjernsynsprogrammer. Tusener av misjonærer sendes ut med brød og ord til de fattige. Millioner går i kirken, enda flere folder hendene over dyna. Det skrives årlig tre hundre nye, rent kristne bøker bare i Norge. Det registreres over syv millioner kirkebesøk. Hvert år.
Hver sommer bevises som nevnt kristenlivets sterke stilling i Norge. Da avholder alle kristne organisasjoner sine største mønstringer. De manifesterer at kristendom er langt mer enn tradisjon her i landet.
Men det skjer ikke bare om sommeren. Hele året er det en så å si utrolig (sic!) aktivitet; den kristne folkebevegelse foregår uavbrutt: bønnemøter og mer intern oppbyggelse, hjelp til uteliggere og stor sosial innsats.
De kristne organisasjoner skaper sjelden store overskrifter i mediene. De er for solide til det, og de er da også mer opptatt av det to tusen år gamle Gode Budskap enn av å slippe til på nyhetsplass.
Ta for eksempel Norsk Luthersk Misjonssamband, den største av misjonsorganisasjonene: Svært mange vil neppe forbinde særlig mye med navnet. Men Misjonssambandet har fire tusen foreninger. Fire hundre arbeidere er knyttet til hovedstyret og de 18 kretsene. Ved deres 17 skoler er det ansatt 215 lærere som underviser to tusen elever. Antallet bedehus er det knapt noen som kjenner, men særlig på Vestlandet ligger de tett som hagl. Organisasjonen driver 33 leirsteder, samt 44 barnehager med 280 ansatte. Man driver radiomisjon på 23 språk, og har 30 nærradioer her i landet. Organisasjonene har 30 bokhandler, eget selskap for produksjon av bøker og eget selskap for musikk. "Sambandet" har seks hundre misjonærer, fordelt på Etiopia, Kenya, Elfenbenskysten, Japan, Hong Kong, Macau, Taiwan, Indonesia, Peru og Bolivia.
En annen verden
Imponerende? - Ja visst! Misjonssambandet opererer med et budsjett på 125 millioner kroner, og har intet mindre enn fire egne blader med et samlet opplag på over hundre tusen. Generalsekretæren tjener knapt to hundre tusen kroner i året, ikke stort mer enn en faglært arbeider. Hvilken leder i næringslivet med ansvar for 125 millioner ville gått med på det?
Noen snakker om avkristning. Etter hvert vokser det kanskje opp mennesker som tror at Hans og Grete var de to første mennesker på Jorden, eller at Job var grunnleggeren av Arbeidsformidlingen. Likevel - vi er langt unna å være en avkristnet nasjon.
Kolossal innsats
Antagelig er det norske samfunn totalt avhengig av den kolossale frivillige innsats fra de aktive kristne.
Iallfall lar det seg ikke måle i kroner og øre hva kristen-Norge gir av hjelp til fellesskapet innen barneoppdragelse, ungdomsaktivisering, kultur, idrett, helse, eldrearbeid, rusbekjempelse, u-hjelp og meget annet.
I bunnen for alt dette ligger et enfoldig håp om at Jesus skal komme og frelse oss. At den kristne tro vitterlig er en sterk inspirasjonskilde, kan ingen benekte. Human-etikere og andre må virkelig misunne den kraft de kristne organisasjoner bygger på og stoler på!
Jesus - et faktum
At Jesus fra Nasaret levde, er et historisk faktum. Hvorvidt Han stod opp fra de døde, er et religiøst spørsmål - det lar seg ikke bevise. For å tro på oppstandelsen, må du tro på Jesus. Og tror du på Jesus, kan du tro på oppstandelsen.
Det er neppe tilfeldig at "å ånde" i det norske som i mange indo-europeiske språk betyr "å puste". Pusten tilfører blodet oksygen, og frakter ut avfallsstoffer - vi må puste for å leve. Slik må vi også ha ånd for å være åndsvesener. Om vi skulle finne meningen med livet kun ut fra vårt intellekt og vår forestillingsevne, ble tilværelsen en eneste dårlig gjetning. Ved ånden kan livet bli noe mer og rikere. Pinsen, som åndens høytidsfest, gjør kristendommen til noe mer enn god moral, nemlig religion.
Vår kristne kulturarv, bygd på læren om Gud, Jesus og Den Hellige Ånd, preger det norske samfunn mer enn noen av oss forstår. Selv kalenderåret gjennomsyres av denne arv. Biskop Eivind Berggrav skriver: "Det som lever er kirkeåret som almanakkårets livspreg og innholdsfylde. Uten kirkeåret ville alle almanakkdager være like grå og pregløse. De ville vært uten ansikt. Det er kirkeåret som gir kalenderåret blod og farge og gjør det levende."
Og dette er bare et eksempel. Vårt språk er også fullt av ord og begreper med bibelsk opphav - vendinger man ikke fullt ut skjønner uten å ha lært et minimum av bibelhistorie: "en judas", "ramaskrik", "uriaspost", "angrende synder", "å toe sine hender", "korsfestet", "babelsk forvirring", "å tukte sin sønn", "kamelen og nåløyet", "hode på et fat" og så mye, mye videre. Derfor er det naturlig at kristendommen vies bred plass og blir grundig behandlet i skolen. Slik har det alltid vært i vår skole, fordi kristendommen i Norge er viktigere enn andre religioner. Og slik vil det antagelig være i flere hundre år fremover, helt uavhengig av hva folk flest tror og mener. 3. mai 1995 la et departementsoppnevnt utvalg frem en innstilling for å utvide kristendomsfagets plass i norsk skole. Alle norske barn er tjent med å kunne de viktigste fakta om nasjonens kristne kulturgrunnlag og de viktigste fortellingene i Bibelen, mener den ansvarlige statsråd. Og han legger til: "Det er visse former for uvitenhet det ikke skal være lov å bære med seg."
Skiftende verdier
De siste tiår har ordet "verdier" skiftet mening, fra penger til livskvalitet. Trendforskere spår at joggebølgen avløses av en lese- og tenkebølge. Og det er blitt comme il faut å snakke om Gud. Men Jesus? Nei, å snakke om Jesus gjør oss ennå flau og utilpass. Det er litt for personlig til at vi liker å bli konfrontert med. Vi forholder oss til en Gud langt borte...
Samtidig: Jesus på korset er helt sentral, når vi skal forstå oss selv og vårt samfunn, kjærlighetens og ondskapens kraft: Vi korsfestet Ham; deretter har vi i to tusen år bygget vår kultur på Hans budskap.
Budskapet om fred og nåde fra det lille barn vi hver juleaften feirer fødselsdagen til, har hatt en forunderlig evne til å overleve, til tross for all ondskap og elendighet i historien, gjennom to tusen år. I Norge: i tusen år.
Historien
For tusen og ett år siden kom en liten gruppe utlendinger til Dragseidet på Selja i Nordfjord. De var på flukt fra hedningene, og kom til Norge med en tro som var på fremmarsj over hele Europa. Denne tro skulle snart bli norsk... Så sier sagaen om Sunniva, en hellig irsk jomfru og hennes menn. Kong Olav Tryggvason trodde på St. Sunnivas Gud, og startet kristningen av landet.
Mange mener kristningen av Norge for alvor tok til på Dragseidet, nesten så langt nordvest i landet som det er mulig å komme, i året 996. Der samlet kongen utsendinger fra fire fylker og gav sin marsjordre. I året 997 ble kristendommen ble vedtatt som lov av "Gulatinget" - sør- og vestlendingens tingsted, som lå i Gulen i Sogn og Fjordane fylke.
Fra gård til gård
Kong Olav og hans etterfølgere startet med å kristne overklassen og de ledende menn. Så måtte de vinne slekt for slekt, gård for gård. Innføringen av kristendommen var den reneste kulturrevolusjon her i landet, den vesteuropeiske overtok for den norrøne tro. Den nye kirken ble en del av alle nordmenns liv, troende som ikke-troende.
Folket måtte påvirkes, for å bruke et moderne begrep, i to hundre år, før kristningen av Norge var fullbrakt. Og midlene som ble brukt var ikke særlig fromme.
Sagaen forteller at Olav Tryggvason bygde en trekirke ved hulen hvor St. Sunniva ble funnet. Hva skjedde? Det finnes flere sagn, men de er ikke så forskjellige:
Sunniva var en kongsdatter fra Irland, hvor kristendommen tidlig vant innpass. Da hun under tvang skulle giftes med en hedningehøvding, flyktet hun østover i en båt uten seil eller årer. Hun landet på øya Selja, men ble forsøkt drept - eller iallfall fordrevet - av hedningene under Håkon jarls ledelse. De ønsket ikke fremmede. Hardt presset gjemte hun og mennene seg i en hule på øya. Her bad de om at Gud måtte sende sine engler for å bryte fjellet, og gravlegge dem. Berget brast over dem, deres sjeler steg til himmelen i en underfull søyle av lys som alle kunne se fra fastlandet, og en søt ange bredte seg.
Dette fikk Olav Tryggvason høre om. I 996 samlet han martyrenes ben. Men han fant Sunnivas legeme helt og uskadet. Det ble lagt i et skrin, og senere brakt til Bergen sammen med bispesetet, i året 1170. Selja ble det første bispesete på Vestlandet, til tross for at romerkirken foretrakk bysentra til slike formål. Folkeminnegranskeren Kjell Bondevik forteller at Sunniva-helleren ble valfartsplass for bedende mennesker i århundrer etterpå - i høyere grad enn tilfellet er i dag, når folk drar til Selja som turister. Mirakler skal ha funnet sted der utlendingene led martyrdøden. Nå er utlendingenes tro vår tro, deres kultur vår kultur.
Barn som bæres til dåp i kirken i 1995, den samme dåp som Olav Tryggvason fikk for tusen år siden, vet ikke noe om norgeshistorien. Men norgeshistorien vil få stor innflydelse over barnet.
Artikkelforfatteren, Erling Bø (født 1957), er redaksjonssekretær i avisen Verdens Gang. Han har studert filosofi og sosiologi ved Universitetet i Oslo. I 11 år var han journalist og redaktør i avisen Vårt Land