I mange land taler og skriver befolkningen flere forskjellige språk. Av og til skjer det at brukere av ulike språk kommer opp i konflikter, og når konfliktene tilspisser seg, som de ofte gjør i vår ufullkomne verden, ender det gjerne med at massemediene omtaler dem, og det viser seg da at både massemediene og publikum i land uten språkproblemer har svært vanskelig for å forstå hva det egentlig er folk krangler om når det bare er språk det gjelder.
Det lar seg nok gjøre å forklare motsetningen mellom nederlandsk og fransk i Belgia, eller hvorfor minoriteter som taler baskisk i Spania, frisisk i Nederland eller gælisk i Skottland kjemper for å bevare sitt spesielle språk. Det er verre for utlendinger å begripe hvorfor nordmennene, som for 150 år siden ikke hadde noe eget skriftspråk, men greide seg godt med dansk, i løpet av de siste hundre årene for sikkerhets skyld har skaffet seg to norske språk. Meningen med denne artikkelen er å forsøke å forklare dette paradoksale forholdet.
Ingen språkgrenser
Av de litt over fire millioner innbyggere i Norge har over 95 prosent norsk som morsmål. Alle som taler norsk, enten det nå er en lokal talespråkvariant (dialekt) eller ett av de to standardspråkene, blir forstått av andre nordmenn. Det er naturligvis slik i Norge som i andre land at ikke alle forstår andre like godt, særlig fins det folk i hovedstaden som påstår at de har vanskeligheter med å skjønne landsmenn fra utkantstrøk, mens de som bor i utkantstrøkene ikke har problemer med å forstå hovedstadens språk. Virkelige språkgrenser fins ikke i de områdene hvor det blir snakket norsk, derimot er minoritetsspråket samisk ikke beslektet med norsk, og det er uforståelig for norsktalende som ikke har lært det.
Det eksisterer to offisielle norske skriftspråk, bokmål og nynorsk. De er likestilte, dvs. de blir begge brukt i offentlig administrasjon, i skole, kirke og i radio og fjernsyn. Det blir utgitt bøker, tidsskrifter og aviser på begge språk. Innbyggerne i lokalsamfunnene bestemmer selv hvilken språkform som skal være undervisningsspråk i den skolen de sender barna sine til. I offisiell terminologi blir undervisningsspråket betegnet som hovedmål og det andre språket som sidemål. Elevene leser tekster på sidemålet også, og i videregående skoler skal de kunne skrive på sidemålet. Dette henger blant annet sammen med at offentlig ansatte har plikt til å besvare brev i den målform som brevskriveren ønsker.
398.170 elever i barne- og ungdomsskolen hadde skoleåret 1995-96 bokmål som hovedmål, mens 79.104 hadde nynorsk. Alle byer har bokmål som hovedmål, og det samme gjelder for de forholdsvis tett befolkede områdene omkring Oslofjorden, og i lavlandet innover på Østlandet. Nynorsken domi-nerer i fjordbygdene langs vestkysten og i fjellbygdene inne i landet. Reglene om valg av opplæringsspråk, og om eventuelt skifte av opplæringsspråk, er fastsatt ved lov.
Bokmål dominerer
Den prosentvise fordelingen av skolespråkene har vært temmelig stabil i de siste 15-20 år, men det betyr ikke at det hersker fullkommen fred og harmoni mellom de to språkformene. Med det styrkeforholdet mellom språkene som prosentsatsene gir uttrykk for, er det klart at bokmålet dominerer, som det alltid har gjort. De store avisene, ukebladene og triviallitteraturen er dominert av bokmål, og i og med at byene og de fleste av industriområdene har bokmål som opplæringsmål, dominerer denne språkformen også i forretningslivet og i reklamen. Bokmålet har utviklet seg av den form for dansk som ble brukt i utvungen tale av embetsmenn i Norge og av ledende kretser i byene, og det hadde derfor prestisje, som felles talemål for folk med høyere utdannelse og aspirasjoner. Det har den samme funksjon som normaltalespråk i andre land, også som statussymbol.
Norsk språkråd
Nynorsken dominerer først og fremst i strøk hvor befolkningen er stabil og de fleste taler sin tradisjonelle lokale dialekt. Normalisert nynorsk er dermed vanligvis ikke talespråk i de lokalsamfunnene hvor det er skolespråk, det er hovedsaklig der hvor folk fra forskjellige deler av landet kommer sammen at normalnynorsk talemål er i bruk.
I alle nordiske land fins det nå organer som tar seg av den nasjonale språkrøkt. I Norge heter organet Norsk språkråd, og det har 38 medlemmer, halvparten fra hver av de to språkleirene. Rådet har som oppgave å fremme gjensidig toleranse og respekt mellom alle som bruker norsk språk i en eller annen form, og å drive med praktisk språkarbeid - rettskrivning, terminologiarbeid, rådgivning osv. Reglene om saksbehandling er slik utformet at spørsmål som bare eller hovedsaklig gjelder det ene språket blir avgjort av representantene for dette uten innblanding fra den andre halvparten av Rådet.
Historisk bakgrunn
Når språksituasjonen i Norge er såpass spesiell, har det sin forklaring i landets og alle de nordiske lands historie. Språkene i de tre «sentralnordiske» landene, Danmark, Norge og Sverige, er så like at innbyggerne stort sett forstår hverandre og bruker sine egne språk når de snakker med folk fra de andre landene. Det kommer av at språkene har utviklet seg fra et fellesnordisk språk, og at utviklingen stort sett har fulgt samme linje i hele den sentrale delen av Norden.
For 1000 år siden, da nordiske nybyggere slo seg ned både i Russland og Vesteuropa, og på øyene i Atlanterhavet fra Orknøyene og Shetland til Grønland, ble det samme fellesnordiske språket talt over hele området. De dialektforskjellene som fantes, var bagatellmessige, og langt mindre enn de dialektforskjellene som eksisterer i hvert enkelt av de nordiske land i dag.
Sterkt Danmark
Språkene forandret seg sterkt i seinmiddelalderen, og de fleste forandringene begynte i landet som lå lengst sør, Danmark, og spredde seg nordover, som bølger i vann. Norge lå lengst borte fra Danmark, og derfor beholdt norsk språk det fellesnordiske preget lengst.
De nordiske landene ble kristnet i tiden 900-1100, og med den nye religionen kom også skriften. I Norge ble nasjonalspråket tatt i bruk som skriftspråk før 1100, kanskje etter mønster fra England, mens Danmark og Sverige brukte latin som administrasjonsspråk i den første tiden etter kristningen. Først på 1200- og 1300-tallet ble dansk og svensk tatt i bruk som skriftspråk, på en tid da særlig dansk hadde utviklet seg ganske langt bort fra det fellesnordiske grunnlaget.
Gjennom hele middelalderen var Danmark politisk og økonomisk den sterkeste makt i Norden, og i perioden fra ca. 1400 til ca. 1520 forsøkte de danske herskere å samle de tre landene til et stort nordisk rike, styrt fra Danmark. Naturlig nok kom dansk språk til å spille en stor rolle som administrasjonsspråk i dette riket, og fra omkring 1500 er dansk administrasjonsspråk i Norge. Omkring 1520 brøt Sverige definitivt ut av den nordiske storstaten, men Norge fortsatte å være en del av den helt fram til 1814. Hele tiden var dansk skriftsspråk i landet.
Skilt fra Danmark
Det dansk-norske monarki hadde vært alliert med Napoleon siden 1807, og i 1814, ved oppgjøret etter Napoleons nederlag, ble Norge skilt fra Danmark og forent med Sverige, som hadde deltatt i koalisjonen mot Napoleon. Unionen med Sverige kom til å vare til 1905. De to rikene ble administrert hver for seg, og administrasjonsspråket i Norge fortsatte å være dansk. Embetsmennene, enten de var norske eller danskfødte, hadde fått sin universitetsutdannelse i Danmark, men i 1811 ble det opprettet et nytt universitet i Kristiania (Oslo), og de som ble voksne i tiden etter 1814, hadde derfor fått hele sin utdannelse i Norge.
De aller fleste nordmenn i begynnelsen av 1800-tallet snakket sin lokale dialekt. Embetsmenn og et fåtallig lederskikt i byene snakket et norskpreget dansk, og skrev stort sett korrekt dansk, men alle norskfødte kjente også et spesielt norsk ordforråd, særnorske ord fra norsk arbeidsliv og norsk natur. Mange vekslet vel den gang som nå mellom dialekt og mer normalisert tale.
De som begynte å studere ved det nye universitetet i tiden etter 1814 var opptatt av de nasjonalistiske ideene som grodde fram overalt i Europa i forbindelse med den franske revolusjon og Napoleonskrigene, og av de romantiske strømningene og interessen for nordisk fortid i samtidens danske litteratur. De nasjonalistiske strømningene førte med seg en kraftig trang til selvhevdelse. Et utslag av denne selvhevdelsen var planen om å skape et selvstendig norsk språk. Den diskusjon som ble ført om denne tanken, var karakteristisk nok mer opptatt av hvordan et norsk språk skulle skapes enn av spørsmålet om det var nødvendig å ha et selvstendig norsk språk. Det var vesentlig to muligheter som ble drøftet. Den ene var å fornorske det danske skriftspråket gjennom opptak av norske elementer fra talespråket. Den andre og mer radikale løsningen var å lage et nytt skriftspråk ved å ta utgangspunkt i en «god», dvs. konservativ norsk dialekt.
Fra landsmål til nynorsk
Tanken om å skape et nytt norsk skriftspråk ble tatt opp av Ivar Aasen (1813-96). Han var bondesønn fra Vest-Norge, og hadde lært seg både de klassiske språk gresk og latin og de viktigste vesteuropeiske kulturspråk. Han samlet i årene 1842-46 opplysninger om dialektene i landet, og gav i 1848 ut «Det norske Folkesprogs Grammatik» og i 1850 «Ordbog over det norske Folkesprog». I 1853 utgav han en samling språkprøver, «Prøver af Landsmaalet i Norge», og der hadde han også tatt med noen tekster med normalisert språk. Dermed hadde han skapt «Landsmaalet», det som siden 1929 offisielt kalles nynorsk. Det var ment som en fellesnevner for alle norske dialekter, men Aasen hadde først og fremst tatt utgangspunkt i det talespråket som stod det gamle norske skriftspråket nærmest, dvs. dialektene i indre fjordbygder på Vestlandet og fjellbygdene i Øst-Norge. Han valgte en etymologiserende rettskrivning, delvis fordi en slik ortografi skapte skriftspråkformer som svarte til de ordformene de mange forskjellige varianter i talemålet hadde utviklet seg fra, delvis fordi ordene dermed fikk en form som lå stavemåten i islandsk, dansk og svensk nærmere enn en mer «lydrett» (ortofon) stavemåte ville ha gjort.
Dialektgrunnlag
Aasen tok selv sitt nye språk i bruk i diktning, og flere andre gjorde det samme. Aasens nynorske språk fikk etterhvert atskillige tilhengere særlig blant dem som stod i opposisjon til det embetsmannspartiet som faktisk hadde styrt landet siden 1814. Da opposisjonen fikk makten i Stortinget i 1884, ble landsmålet anerkjent som et likestilt offisielt språk, og fra 1892 kunne skolestyrene for de enkelte skoler avgjøre om nynorsk eller det almindelige Bogsprog skulle være opplæringsmål i skolene. Flere skoler valgte Aasens landsmål, og i 1901 ble det fastsatt en offisiell rettskrivning for det, hvor en del av de mer arkaiske formene ble erstattet av former med et bredere grunnlag i dialektene.
Fra dansk til bokmål
Den andre linjen i utviklingen av et selvstendig norsk språk, fornorskningslinjen, forutsatte et gradvis opptak av norske ord og former. En av de viktigste forkjempere for denne linjen var Knud Knudsen (1812-95). Han var lærer i den videregående skole og en ivrig tilhenger av den danske språkforsker Rasmus Rasks ønske om å skape en rettskrivning der stavemåten svarte til uttalen. Fra 1840-årene begynte Knudsen å arbeide aktivt for å gjennomføre en rettskrivningsreform i Norge etter den linjen, og han ville bygge sin nye rettskrivning på språket i Norge slik det lød i de dannedes munn. Han aksepterte med andre ord den norske uttalen av det felles dansk-norske skriftspråk som normgivende for et norsk standardtalemål. Han møtte atskillig motbør og kritikk fra motstandere som ikke ønsket noe brudd med den danske tradisjon, og som mente at opptak av norske ord og talemålsformer i et skriftspråk som faktisk var dansk ville skape en smakløs blanding.
Nordiske trekk
Knudsen kom til å få stor innflytelse på den forfattergenerasjon som begynte å skrive i 1850-årene, først og fremst Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson, fordi han var språklig rådgiver ved teateret hvor deres dramaer ble oppført.
Den viktigste forskjell mellom dansk og dansk-norsk uttale hadde sitt grunnlag i at norsk (og svensk) hadde bevart enkelte fellesnordiske trekk hvor dansk hadde utviklet seg bort fra det fellesnordiske. Således hadde norsk i en mengde ord p, t, k, hvor dansk hadde b, d, g, norsk bake, rot, krype mot dansk bage, rod, krybe (jfr, eng. bake, root, creep), Skriftspråket fulgte dansk uttale, og i slike tilfeller ville Knudsen at norsk rettskrivning skulle følge den uttale som på hans tid var den vanlige i dannet dagligtale, dvs. ordene skulle skrives med p, t, k. Jo mer foreningen med Danmark kom på avstand, jo sterkere ble det særnorske innslaget både i ordforråd, stavemåte og tildels også i syntaks.
Det var først og fremst i skjønnlitteraturen fornorskningstendenser satte spor, byråkratenes språk forandret seg lite. Men forfatterne var ofte inkonsekvente i opptak av norske ord og former, skriftspråket ble hos mange en nokså usystematisk blanding. Forkjemperne for fornorskingslinjen gikk derfor inn for en fullstendig reform av den offisielle rettskrivningen, og denne reformen ble gjennomført i 1907 og 1917. Dermed var det skapt et nytt norsk skriftspråk; forbindelsen med dansk var brutt.
Samnorsk?
Fra 1917 gjelder i alt vesentlig de samme rettskrivningsprinsipper for begge de norske språkene, stavemåten er etymologiserende i begge, med innslag av lydrette, ortofone former. Forskjellene i stavemåte er fra og med 1917 ikke uttrykk for to forskjellige skrifttradisjoner, men for virkelige språkforskjeller.
Reformtilhengere som Knudsen hadde regnet med at det dansk-norske språket ville fortsette å forandre seg og bli stadig mer norsk, inntil det vokste sammen med landsmålet til et felles norsk språk. Ved rettskrivningsendringen i 1917 ble veien åpnet for en videre utvikling i denne retningen ved at en rekke særnorske former som ikke hørte til i datidens dannede dagligtale ble satt opp som alternative, valgfrie former i rettskrivningsreglene. De valgfrie formene ble bare i liten grad tatt i bruk, og for å sette fart på utviklingen ble det gjennomført en ny rettskrivningsreform i 1938, hvor en mengde utradisjonelle former var gjort obligatoriske, samtidig som mange tradisjonelle skriftspråkformer ble utelukket fra rettskrivningen. Protestene fra konservative språkbrukere var til å begynne med sterkest på nynorsksiden, men etter krigen vokste kritikken på bokmålssiden til en storm, en protestbevegelse ble organisert, og foreldre begynte å rette utradisjonelle former i barnas lærebøker tilbake til de ikke tillatte tradisjonelle formene.
Tilbakegang
Nynorsken hadde gått fram i hele perioden fra omkring 1900, og i 1944 nådde den toppen; i det året hadde 34 prosent av norske barn nynorsk som hovedmål. Men så begynte nedgangen, store deler av de skolekretsene som var vunnet i siste del av ekspansjonstiden gikk tapt, og fra 1970-årene har mellom 16 og 17 prosent hatt nynorsk som hovedmål. Det betydde ikke bare tap for nynorsken, men også at de politiske partiene ikke lenger behøvde å ta så mye hensyn til nynorske pressgrupper. Urbanisering og industrialisering av landet kom også til å svekke nynorskens stilling, i og med at den stod sterkest i distrikter hvor primærnæringene spilte den største rollen.
Presset fra tilhengerne av tradisjonelle former på bokmålssiden førte til at en stor del av disse formene ble tillatt igjen ved rettskrivningsjusteringer i 1959 og 1981. Til gjengjeld gikk tradisjonalistene med på at de utradisjonelle formene skulle stå i rettskrivnings-ordlistene. Det betyr igjen at den någjeldende rettskrivningsnormal har mengder av dobbeltformer, «radikale» og «moderate» former som de gjerne kalles, som elevene kan velge mellom. Det kan være tvilsomt nok om det er elevene som velger, og om det er fornuftig å la dem velge, men i den norske språksituasjonen slik den nå en gang er, må man ofte leve med kompromisser.
"Tal dialekt, skriv nynorsk"
Etterkrigstiden har vært dominert av det tradisjonelle bokmålet. Som et mottrekk mot bokmålsdominansen, oppstod det en bevegelse som kjempet aktivt for sammensmelting av de to språkene så snart som mulig. Tilhengerne var for en stor del velutdannede, ofte politisk radikale idealister. I 1960-70 årene ble de påvirket av de nye språksosiologiske synspunktene hos amerikanske og britiske forskere. De har først og fremst kjempet mot det tradisjonelle bokmålet, som de betrakter som en overklasse-dialekt, men de har også rettet skytset mot tradisjonelt nynorsk, og har formet slagordet «tal dialekt, skriv nynorsk» som et slags motto for moderne nynorskforkjempere. I og med at normalisert nynorsk talespråk står så svakt som det gjør, kan det være grunn til å tvile på om slagordet vil vise seg å være et effektivt kamprop.
Stabil situasjon
Bakgrunnen for slagordet er påstanden om at nynorsk er en fellesnevner for alle norske dialekter, og tanken er at hvis dialektene blir oppvurdert, vil folk oppdage dette og begynne å bruke nynorsk som skriftspråk. Det er riktig nok at dialektene har det felles med nynorsken at de har et mer komplisert bøyningsystem enn det tradisjonelle bokmålet, men samnorskforkjemperne ser bort fra det faktum at systemene i de dialektene hvor nynorsk ikke har vunnet fram, i mange tilfeller er svært forskjellige fra systemet i de vestlige dialektene nynorsken bygger på.
Situasjonen er derfor den at forholdet mellom de to offisielle skriftspråkene har vært stabilt i flere år, bokmålet dominerer og utøver et press på nynorsken, og nynorsken er et minoritetsspråk. Bokmålets styrke ligger ikke bare i at det er skriftspråk for mer enn 80 prosent av befolkningen, men også at det har et sterkt og ekspanderende normaltalemål å støtte seg til. I tillegg til dette kommer det faktum at det er lettere å gå over til et mindre komplisert bøyningsystem fra et som er mer komplisert enn å gå motsatt vei, særlig når det mindre kompliserte systemet er allestedsnærværende. Men dermed er det ikke sagt at nynorsken vil gå under eller gå særlig mer tilbake, for den delen av landet hvor nynorsk er hovedspråk er et stort og sammenhengende område, og i dette området er ikke presset fra bokmålet så sterkt som i mindre stabile miljøer. Men nynorsken krever, som andre kjempende ideologier, et sterkt engasjement. I og med at det er så lettvint å gå over til bokmål, må den som flytter ut fra et tradisjonelt nynorskmiljø, bestemme seg til å holde fast på sitt eget språk i et miljø hvor de fleste bruker bokmål.
Av professor Eyvind Fjeld Halvorsen