Grekeren Pytheas forteller (i det fjerde århundret før Kristus) om et sted hvor naturlovene synes å opphøre, hvor jord og vann og luft blander seg og hvor alt synes å sveve fritt omkring. Og den berømte historiker Herodot klager over at det egentlig er ganske umulig å fortelle noe som helst fra disse nordlige egne, fordi man rett og slett ikke kan se en hånd for seg. Dette skyldes alle de hvite fjærene som ustanselig blåser i ansiktet på folk - sier han, luften er helt full av slike hvite fjær og marken er fullstendig dekket av dem! Antagelig bør vi tolke dette utsagnet som en sydlendings noe mislykkede forsøk på å skildre en snøstorm... Men sant nok: Norge har alltid hatt mer enn nok av snø og is. En stor del av landet vårt ligger nord for Polarsirkelen. Og selv om isen for lengst har trukket seg tilbake også fra våre trakter, så varte istiden lenger hos oss enn de fleste andre steder.
Den såkalte "hedendom" varte også lenger her i nord. Mens resten av Europa hadde vært kristnet i nesten tusen år, dyrket vi fremdeles våre gamle "hedenske" guder.
Vikinger ble de kalt, de gamle nordmenn som rundt år 1000 gjorde Europas kyster utrygge og spredte skrekk og gru til London og Paris og langt inn i Middelhavet, de ville og nådeløse "barbarene" som ikke en gang gikk av veien for å plyndre kirker og klostre... Var ingenting hellig for dem? Hva trodde de selv, disse blonde sjørøverne?
I denne lille artikkelen skal vi forsøke å tegne et riss av den gamle norrøne mytologien - slik vi kjenner den fra Edda-diktene, de mektige gudekvadene som ble til for tusen år siden (ingen vet hvem som skapte dem) og som vi finner bevart i islandske pergamenthåndskrifter fra 1200-tallet.
Kan de også bety noe for oss i dag, disse gamle fortellingene?
Myter og eventyr blir aldri uaktuelle. For de handler ikke bare om "den gang" og "den tid". De kan like gjerne fortelle om "hver gang" og "all tid". Og den gamle norrøne mytologi er - etter min mening - rett og slett et av de mest spennende, originale og tankevekkende forsøk som overhodet finnes på å beskrive vår indre og ytre virkelighet - fange livet og tilværelsen med ord og poetiske bilder.
Hvordan ble verden til?
I begynnelsen var Kulde og Varme.
På den ene side Niflheim, med frost og tåke. På den andre siden Muspellsheim, et hav av frådende flammer. Mellom dem var det ingenting. Bare et stort, bunnløst svelg: Ginnungagap. Her, i dette veldige tomrommet - midt mellom lys og mørke - skulle alt liv få sin begynnelse. I møtet mellom is og ild... For langsomt begynte sneen å smelte, og formet av kulden, men vekket til live av varmen, oppsto det et underlig vesen - et veldig troll. Hans navn var Ymer. Større kjempe har aldri levet.
Men der hvor isen smeltet, formet dråpene også et annet vesen - med jur og horn: en diger ku. Kua het Audhumla. Og melk hadde hun mer enn nok av. Den rant som store elver fra de veldige spenene hennes. Slik fant Ymer mat. Og Audhumla? Hun ga seg straks til å slikke de salte, rimslåtte stenene som fantes omkring henne og kjempen. Men da skjedde det noe merkelig: Opp fra en av stenene slikket kua plutselig noen lange hårstrå! Neste dag dukket det frem et hode og et ansikt fra denne stenen! Og tredje dagen greide kua endelig å slikke fri hele kroppen... Det var en mann. Han var stor og vakker. Bure het han - og fra ham stammer gudene, de vi kaller æser.
Kjempen Ymer fikk barn med seg selv. Mens han lå og sov, begynte han å svette... og frem fra den venstre armhulen hans vokste det plutselig et mannlig og et kvinnelig vesen. Og bena til Ymer ville antagelig ikke være dårligere enn armene... føttene hans paret seg med hverandre og fødte en sønn med seks hoder. Dette er begynnelsen til til rimtussenes slekter, de vi også kan kalle troll og riser, men som vi best kjenner under navnet jotner.
De forskjellige skapningene må lenge ha greid å leve i fred med hverandre. I hvert fall fikk de barn sammen... Odin - han som senere skulle bli høvding for alle guder - er sønn av jotundatteren Bestla og Bures sønn Bor. Men det blir stadig flere rimtusser. Det er rent så det kryr av jotner. Og en dag gjør Odin og brødrene hans - Vilje og Ve - opprør mot Ymer og slekten hans. Det blir en veldig kamp. Men Odin og brødrene hans vinner. De dreper kjempen - og en flodbølge av blod skyller over æsenes fiender, drukner dem... alle så nær som to. Fra dette jotunparet, som flykter inn i skodden og gjemmer seg i tåkeheimen, stammer alle senere rimtusseslekter... Også Audhumla - den første kua - må ha blitt vasket over kanten av stupet. For etter dette blodbadet er det ingen som har sett eller hørt noe til henne...
Æsene sleper den døde Ymer midt ut i Ginnungagap - det store tomrommet. Legger ham som et lokk over avgrunnen.
Her skaper de verden - av kjempens lik.
Blodet hans blir til hav. Kjøttet til land. Knoklene blir til fjell og klipper. Tennene og knuste bensplinter blir til stener og ur. Håret blir til trær og gress. Hjernemassen hans kaster gudene høyt opp i luften. Slik blir skyene til. Og himmelen? Det er selve hodeskallen... den settes som en hvelving, som en kuppel over alt det skapte. Siden fanger gudene gnister fra det varme Muspellsheim og fester dem til himmelen. Der henger de nå og funkler. På innsiden av det som en gang var kjempen Ymers hodeskalle... Slik ble stjernene skapt.
Frem fra liket til Ymer kryper det små mark. Det er opprinnelsen til dvergene, de underjordiske som lever i huler og grotter. Æsene velger fire av dem til å støtte himmelhvelvingen, vokte verdens fire hjørner. Disse dvergene heter: Østre, Vestre, Nordre og Søndre.
Slik får alt mål og mening.
Hvordan ble menneskene skapt?
En gang Odin og brødrene hans vandrer langs stranden, finner de to trestokker som er drevet i land.
De reiser stokkene opp - og gir dem liv.
Odin blåser livets ånde inn i trestokkene, så de kan puste og leve. Vilje gir dem forstand og bevegelse. Ve gir dem tale, hørsel og syn. De gir dem varme og farve.
Nå er ikke stokkene bare drivved lenger, men mann og kvinne.
Æsene kaller mannen Ask og kvinnen Embla. Fra disse to stammer alle mennesker.
Hvordan kom tiden igang?
I begynnelsen fantes det ingen tid. Alt står på en måte forunderlig stille.
Men æsene gir jotunkvinnen Natt og sønnen hennes Dag hver sin hest og vogn - og setter dem opp på himmelen, for at de hvert døgn skal reise verden rundt. Natt kjører foran. Hesten hennes heter Rimfakse. Den har rim i manken, og duggen som hver morgen faller over markene er skumdråper fra bisselet dens. Bak henne kommer sønnen Dag. Hans hest heter Skinfakse, fordi det stråler og skinner fra manken dens...
Også solen er skapt nå - av gnister fra Muspellsheim, og månen har fått sin rette bane. Også de har fått hver sin himmelvogn. To barn er satt til å passe på at de ikke faller av - og til å styre de raske hestene. Og her går det virkelig unna! For to veldige ulver er stadig hakk i hæl, glefser etter sol og måne og vil sluke dem! Og en gang... en gang vil de kanskje klare det...
Det sies at verden er rund?
Den er rund - men ikke som et eple eller en ball. Verden er formet som en sirkel... lik en tynn, flat skive du kan sage av enden på et vedtre.
Hvor i verden bor æsene - og hvor bor vi?
I begynnelsen var alt en urskog og en ødemark. Men æsene var lik nybrottsmenn. De ryddet plass og skapte steder å være , både for seg selv og oss. Midgard kalte de menneskenes hjem - fordi det ligger midt i verden. Og midt i Midgard - for at menneskene ikke skulle kjenne seg alene og forlatt - bygget gudene et mektig sted for seg selv: Åsgard - en veldig gudeborg, beskyttet av tykke murer. For å komme dit må man ri over regnbuen - en bro av flammende ild. Også rundt Midgard ble det reist sterke forsvarsverker - for utenfor, i det ville og ukjente, herjer mørke og uhyggelige krefter. Her - i Utgard og Jotunheim - bor jotner og troll. Slik er alt ordnet: lik årringer i tre. Og ytterst ute - på alle kanter - bølger det store verdenshavet.
Men er det ikke også dverger og alver i verden?
Jo. Også alver og dverger har sine steder. Dvergene holder gjerne til i stener og klipper. Ofte bor de under jorden. På bortgjemte steder i Midgard og i Utgard. De er dyktige smeder, men aldri helt å stole på... Alvene derimot er vennlige både mot guder og mennesker. Alvheim kalles landet deres. Noen mener det ligger innenfor murene i Åsgard. Andre mener vi må søke det i Midgard. Så mye er usikkert når det gjelder dverger og alver. Noen mener til og med at de er av samme slekt og bør kalles "lysalver" og "svartalver". En gang fantes det også en annen gudeslekt enn æsene - vanene, ble de kalt. De holdt til i Vanaheim. Men borgen deres er jevnet med jorden og ingen mennesker vet lenger hvor dette stedet er...
Har verden et sentrum?
Midt i Midgard ligger Åsgard - og midt i Åsgard har gudene plantet et tuntre, en veldig ask som kalles Yggdrasil. Større tre kan ingen tenke seg. En av røttene ligger i Åsgard, en annen rot er i Jotunheim og en tredje i Niflheim - og grenene strekker seg så langt ut at de favner hele verden. Yggdrasil er verdens sentrum - og så lenge treet er grønt og frodig, og bærer friske skudd - så lenge vil verden bestå.
Hvem kjenner skjebnen, hvem kan se hva som kommer?
Ved en kilde i Åsgard lever det tre skjebnegudinner - Urd, Verdande og Skuld. De kalles norner. Nornene kjenner skjebnen til hvert levende vesen og vet hvordan det vil gå med alt og alle. Noen mener at det finnes flere norner enn disse, blant alver og dverger. Også blant menneskene finnes det kvinner som kan se mer enn andre. Volve kalles en slik sannsigerske. Navnet betyr "stavbærerske". Staven hennes er et symbol på overnaturlige krefter. I trance kan hun komme i kontakt med åndeverdenen. Hun kjenner mange sterke tryllesanger (galdrer).
Hva heter de viktigste gudene?
Odin er den fremste blant æsene. Han er vismann og trolldomskyndig, han er selve gudekongen. Onsdag er dagen hans (Odins dag). Kona hans heter Frigg, og etter henne har vi Fredag (Friggs dag). Hesten hans heter Sleipner. Den har åtte ben. Han har to ravner (Hugin og Munin), hver morgen flyr de ut over verden for å se og lytte, og om kvelden vender de hjem og forteller Odin hva som skjer. Spydet hans heter Gungne og treffer alt han kaster det mot. Fra ringen hans, Draupne, drypper det hver niende natt åtte like praktfulle ringer. Odin har bare ett øye, det andre satte han i pant hos kjempen Mime en gang i sin ungdom - for å få lov til å drikke av den herlige visdomskilden som Mime voktet. (Ved en senere anledning ble Mime halshugget, men Odin fant den blodige jotunskallen og salvet den med lægende urter. Straks åpnet øynene seg og munnen kunne igjen forme ord. Mimes hode har siden hen vært en av Odins beste rådgivere...)
Nest etter Odin er hans sønn Tor den mektigste av gudene. Torsdag (Tors dag) er hans dag. Tor er sterk og hissig - og går aldri av veien for en slåsskamp med jotner og troll. Selv om Tyr (Tirsdag - Tyrs dag) kanskje er enda litt modigere, så er det ingen i hele verden som er så sterk som Tor. Og hammeren hans, Mjølner, er det farligste våpen i himmel og på jord. Tor kan gjøre den så liten eller stor han vil. Når han kaster den, treffer den alt han sikter på - og vender alltid tilbake til hånden. Når han skal ut og reise, bruker han bukker istedet for hester. Tanngnjost og Tanngrisne heter bukkene, og de er slik at selv om de slaktes om kvelden, er de like spreke og levende igjen neste morgen, bare man passer nøye på å ikke knekke et eneste ben når man spiser, men samler sammen alle rester og legger dem pent i bukkeskinnene når man er ferdig med måltidet. Når kjerra til Tor ruller over himmelen er det torden, dvs. Tor-dønn. Siv heter kona hans. Hun har hår av ekte gull, og av alle åsynjer (de kvinnelige guder) er det bare Frøya - kjærlighetsgudinnen - som er vakrere. Hun er også den som lærte æsene seid (trolldomskunster). Hun eier en magisk falkeham, slik at hun når som helst kan skape seg om til rovfugl, og når hun skal ut og kjøre, lar hun gjerne kjerra si bli trukket av en flokk katter. Alle som trenger hjelp og trøst i hjertesaker ber Frøya om hjelp, men seg selv kan hun ikke hjelpe. Kjærlighetsgudinnen har nemlig en evigvarende kjærlighetssorg! Hennes egen ektemann har forlatt henne og dratt sin vei (ingen vet hvor). Ofte gråter Frøya over ham, og da er tårene hennes av reneste gull... Frøyas bror heter Frøy. Navnet betyr "Herren" eller "Den fremste". Frøy er fruktbarhetsguden.
Egentlig er både han og Frøya av vaneslekt (dvs de tilhørte de gudene som æsene en gang i tidenes morgen kjempet om verdensherredømme med). Søskenparet kom opprinnelig til æsene som gissel, sammen med sin gamle far... Frøy eier den fantastiske galten Gyllenbuste, grisen som kan løpe like godt til lands som til vanns og i luften! Og det magiske skipet Skidbladner, som alltid har medvind og som kan foldes sammen som en duk og puttes i pungen etter bruk. Blant gudene i Åsgard finnes det også mange andre kostelige skatter, men gjevest av alt er de magiske eplene som gudinnen Idunn rår over - ungdomseplene som gudene av og til må ta en bit av for ikke å bli gamle og avfeldige.
Odin har mange sønner. Det nytter ikke å nevne dem alle. Men Heimdall kommer vi ikke utenom. Og det gjør ingen andre heller! Heimdall er født på underfull vis av ni (!) jotunjenter en gang i tidenes morgen, og han er gudenes vaktmann. Han bor ved Himmelberget og vokter regnbuebroen Bifrost. Heimdall trenger mindre søvn enn en fugl, han ser like godt natt som dag og han kan høre gresset gro... Heimdall eier luren Gjallarhorn. Det hornet skal han blåse i på den ytterste dag, og kalle æsene til våpen i den siste store kamp mot troll og mørkemakter.
Balder er sønn av Odin og Frigg. Han er kjent for sin vennlighet, mildhet og sin klokskap. Balder fikk vonde drømmer og ble redd for å dø, men hans mor - den mektigste av alle Åsgards gudinner - fikk alt og alle til å sverge at ingen noen gang skulle skade ham. I Åsgard morer nå gudene seg med å skyte på blink på Balder, for han kan jo hverken drepes eller såres lenger. Men Frigg glemte å spørre mistelteinen - hun mente den var for liten og unseelig. Intrigemakeren Loke får vite det, og han lurer den blinde Hód til å skyte Balder ihjel. Æsene sender en rytter til dødsriket for å be om å få Balder tilbake. Dødsrikets dronning sier at hvis hele verden vil felle tårer over Balder, så skal han få bli levende igjen. Og alt og alle - selv stener og trær - prøver (forgjeves) å gråte den døde tilbake til livet.
Hvem er guder og menneskers fiender?
De kan kalles rimtusser eller troll og riser, men helst går de under navnet jotner. Jotnene holder til i Utgard og Jotunheim - i ødemark og ville fjell. De er kaoskreftene, ofte store og sterke rusker. Den eneste av æsene som virkelig kan ta ryggtak med dem er tordenguden Tor. Men jotnene er trolldomskyndige som ingen andre. En gang laget de for eksempel en enorm slåsskjempe av leire. Mokkurkalve kalte de ham. Et kunstig, levende vesen med et skremmende utseende - ni mil høy og tre mil bred over brystet! Jotunkvinnene kalles gygre. De bruker ulver som ridedyr og huggormer til tøyler. De kan være stygge som juling og noen virkelige monstre, men de kan også være utrolig vakre... og så deilige at selv Odin mer enn en gang har latt seg lokke til frierferd og ville kjærlighetseventyr.
Men egentlig er vel Loke og barna hans enda farligere?
Loke er urostifteren og intrigemakeren. Opprinnelig en jotun - men har i ung alder blandet blod med Odin og er derfor tatt opp i æsenes flokk.
Loke er en spøkefugl - som det til slutt går aldeles galt med. Han forråder æsene og er årsak til guden Balders død. For dette blir han straffet og lenket fast under en orm som drypper giftig og etsende eiter i ansiktet på ham. Men Sigyn - kona hans - er trofast. Tålmodig står hun ved siden av og holder frem et stort fat, prøver å samle opp det giftige eiteret. Men av og til må hun snu seg bort og slå fatet ut. Da drypper eiteret rett i fjeset på Loke, og han rykker så sterkt til at hele jorden rister. Det er dette som kalles jordskjelv. Loke har barn i Åsgard. Men han har også annet og mer merkelig avkom. Med trollkjerringen Angerboda er han far til Fenrisulven, Midgardsormen og Hel - og med hingsten Svadilfare ble han mor(!) til hesten Sleipner.
Fenrisulven er en riktig monster-ulv. Den vokste opp i Åsgard, men ble snart så kjempediger, vill og gal at det bare var guden Tyr som våget å gi den mat. Æsene fikk dvergene til å lage den ubrytelige lenken Gleipne. Den er gjort av kattetrinnets lyd, kvinnens skjegg, bergets røtter, bjørnens sener, fiskens ånde og fuglens spytt. (Det er derfor kattetrinnene ikke har noen lyd lenger, eller kvinner skjegg osv). Og med list greide de å binde ulven så fast at den knapt kunne røre seg, og det ble stukket et sverd i munnen på den, slik at den alltid står og gaper, men er ute av stand til å bite. Først ved verdens ende skal den endelig komme seg løs...
Det andre barnet Loke fikk med jotunkvinnen Angerboda var en orm. Æsene kastet den i havet, hvor den med tiden har vokst seg så ubegripelig diger at den nå kalles Midgardsormen - fordi den omkranser hele verden og biter seg selv i halen.
Likevel spørs det om ikke det siste av de tre barna til Loke og Angerboda er den som har voldet mest bry for æser og mennesker. Det var en uhyggelig pike - halvveis hvit, halvveis blåsvart. Hun ble vist bort fra Åsgard og bosatte seg langt mot nord. Her skapte hun et underjordisk dødsrike - en grå og kald og fuktig verden. Hel heter hun og Hel er også navnet på hennes dronningdømme. (Selv i dag bruker vi uttrykket "å slå i hel/i hjel" og det er lett å se opprinnelsen til det kristne ordet "helvete"). Til Hel kommer alle som dør av sykdom og alder. Her "lever" de en trist skyggetilværelse. Dødsdronningen selv minner også om et kadaver, og alle hennes eiendeler har navn som leder tanken mot det kalde "liv" i graven. Når man i gamle dager mente at det var gjengangere på ferde, het det gjerne: "Helgrinden er åpen". På den ytterste dag skal Hel og hennes hær av dødninger kjempe mot æsene.
Kan vi også komme andre steder etter døden?
De som kjemper tappert på slagmarken, kommer til Odin eller Frøya etter døden. Valkyrjer eller "skjoldmøyer" kalles de brynjekledde kvinnene som gudekongen sender ut for å hente slike falne helter. De er væpnet og kan ri gjennom luften. I Åsgard deler Odin og Frøya denne flokken mellom seg. Den ene halvparten kommer til Odin i Valhall ("val" er "slagmark") og den andre halvparten kommer til Frøya i Folkvang ("Folk" står i denne sammenheng for "menn fylket til kamp").
Om livet i Folkvang er det ikke mye vi vet. Men tilværelsen i Valhall finnes det mange beretninger om. På vollen utenfor denne veldige "soldatkasernen" får heltene lov til å slåss hele dagen så mye de orker, og det gjør ingenting om de mister en arm eller to, for om kvelden reiser de seg opp like hele igjen. De toger som venner og vel forlikte inn i den digre festsalen, hvor vakre valkyrjer skjenker dem mjød og serverer dem kokt gris. Og grisen de spiser, er nokså enestående den også. Særimne heter den. Hver dag blir den slaktet og spist, men om kvelden er den like spilllevende igjen.
På den ytterste dag skal Odin lede æser og døde helter i den siste store kampen mot jotner og mørkemakter. Selv skal han kjempe mot Fenrisulven - og beistet skal sluke ham. Slik er det spådd.
Kan guder dø?
Ja. Gudene kan dø.
Hvordan skal verden ende?
Mot slutten vil det bli uår og ufred. Denne endetiden kalles ragnarok - det betyr "tiden da alle makter går i oppløsning". Brødre skal falle hverandre i ryggen, og sønnen skåner ikke sin egen far. Så skal det komme tre år som er en eneste lang vinter. Fimbul skal den kalles. Deretter skal himmel-ulver sluke sol og måne. Fjell skal rase sammen. Og alle bånd skal slites over. Da skal også Fenrisulven endelig komme fri. Den skal løpe verden rundt med kjeften på vidt gap. Underkjeven subber langs marken, overkjeven er i skyene. Det brenner ild i øynene dens, og det står flammer ut av neseborene. Også Loke skal komme løs. Han skal rigge et uhyggelig skip, Naglfar - båten som er laget av neglene til døde mennesker. Med fillete seil og et mannskap av råtne lik skal han seile opp fra sin datters dødsrike... Og Midgardsormen vil velte seg opp på land. Den vil bukte seg frem over åker og eng. I syd revner himmelen. Og fra landet bakenfor - det ukjente og skremmende Muspellsheim, ildlandet som fantes lenge før Odin og brødrene hans skapte verden... kommer en mektig hær av skinnende ryttere. De bærer flammesverd i hendene. Alt tar fyr og brenner der de stormer frem. Og den store regnbuebroen raser sammen under vekten av dem... På det sted som heter Vigrid-vollen (hundre mil bred og hundre mil lang) skal det siste avgjørende og blodige slaget stå. Odin vil bli slukt av Fenrisulven. Tor og Midgardsormen dreper hverandre. Heimdall og Loke likeledes. Hele verden brenner. Selv Yggdrasil - det store verdenstreet - står i flammer. Når ildstormen har rast fra seg, er hele verden en rykende branntomt. De forbrente restene synker i havet og blir borte.
Og dette er slutten?
Nei. Opp av havet skal det stige en ny jord, grønn og vakker. Frodig som en drøm. Med åkre som sår seg selv. Med fisk og vilt i overflod.
Ingen skal sulte mer. Og ingen trenger lenger å fryse. For se! Solen har født en datter. Alt vondt har fått en ende! Verden er vasket ren. Et nytt liv kan begynne! Åsgard er borte. Det er ikke sten tilbake på sten av den gamle gudeborgen. Likevel er det hit de søker: de æser som ikke falt i den siste, store striden...
Så noen overlever?
De tilfeldige - de som skal arve jorden.
Finnes det også mennesker blant dem?
Ett eneste menneskepar lever videre. Liv og Livtrase heter de. Begge søkte ly på det sted som heter Hoddmimes holt. Her dro ildstormen forbi uten å finne dem. Og havet ga dem levende tilbake. I lang tid har morgendugg vært deres eneste føde. Fra de to... vil det komme en ny menneskeslekt.
Så det er håp - tross alt?
Mytene forteller oss at det alltid er håp.
Artikkelforfatteren, Tor Åge Bringsværd (1939 -), er prisbelønnet forfatter og dramatiker. Han skriver like gjerne for barn som for voksne. Bringsværd er oversatt til femten språk, og skuespillene hans er oppført i tretten land