Avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet – EØS-avtalen – trådte i kraft 1. januar 1994. Etter utvidelsen 1. mai 2004 omfatter avtalen de 25 EU-landene og EFTA-landene Island, Liechtenstein og Norge. EFTA-landet Sveits står utenfor EØS-samarbeidet.
EØS-avtalen gir et felles regelverk for handel og økonomiske forbindelser. På de områdene EØS-avtalen omfatter, skal norske borgere og bedrifter behandles likt med EUs borgere og bedrifter i hele EØS-området.
Avtalen omfatter:
- Deltakelse i det indre marked, med fri bevegelighet for varer, tjenester, kapital og personer. Dette betyr bl.a. at et produkt som er godkjent i ett land i samsvar med det felles regelverket, som hovedregel også er lovlig i de 17 andre. Arbeidstakere og studenter fra andre EØS-land har som hovedregel krav på likebehandling med vertslandets egne borgere, også i spørsmål som gjelder trygder og godkjenning av yrkeskvalifikasjoner
- Harmonisering av regler og krav som kan stilles til varer og tjenester for å ivareta hensyn som helse og sikkerhet, miljøvern og forbrukerinteresser
- Felles konkurranseregler og regler for statsstøtte og offentlige innkjøp sikrer like og rettferdige konkurransevilkår mellom bedriftene i det felles indre marked
- Omfattende samarbeid på såkalte andre samfunnspolitiske områder, først og fremst forskning, utdanning, miljøvern, forbrukerpolitikk, kultur, sosialpolitikk, likestilling, turisme og små og mellomstore bedrifter.
EØS-avtalen omfatter ikke EUs tollunion og felles handelspolitikk overfor land som ikke er med i samarbeidet. EØS-landene deltar heller ikke i EUs felles landbrukspolitikk og felles marked for landbruksvarer. Det er imidlertid inngått avtaler om å forenkle handelen med visse landbruksprodukter. Endelig er EUs felles fiskeripolitikk holdt utenfor EØS-avtalen. Dette innebærer at avtalen ikke omfatter felles ressursforvaltning. Den gir heller ikke fri markedsadgang, men den gir redusert toll og bedret markedsadgang for en del fiskeriprodukter.
EØS-avtalen utvikles stadig, og etter hvert som EU vedtar nye regler for det indre markedet, skal disse innarbeides i norsk lovgivning. Dette skjer ved beslutninger i EØS-komiteen, der både EFTA-landene og Kommisjonen er representert. Alle nye regler som vedtas i EØS-komiteen, skal gjennomføres i de enkelte lands lover og forskrifter.
EFTAs overvåkningsorgan ESA og EFTA-domstolen har som oppgave å sørge for at EFTA-landene etterlever forpliktelsene EØS-avtalen medfører.
Bidrag fra EØS/EFTA-landene til økonomisk og sosial utvikling i fattigere EU-land har vært en del av EØS-avtalen siden begynnelsen. Denne innsatsen ble vesentlig utvidet i forbindelse med EU/EØS-utvidelsen 1. mai 2004. Gjennom to finansieringsordninger stiller Norge 226,8 millioner euro til disposisjon årlig fram til 2009 for utviklings- og investeringsformål i de ti nye medlemslandene samt i Hellas, Spania og Portugal. Ordningene er mottakerstyrte, dvs at mottakerlandene selv er ansvarlig for å foreslå, gjennomføre og følge opp prosjekter som mottar støtte. Hovedfokus for støtten vil være områder som miljøvern, bærekraftig utvikling, kulturarv, utdanning og forskning, mer effektiv ytre grensekontroll og styrking av rettsapparat, barneomsorg og helse.